Sosial deltakelse i nabolaget En flernivåanalyse blant etniske nordmenn i Osloområdet

Abstract

Oslo er preget av befolkningsvekst og høy innvandring. I denne sammenheng har etnisk bostedsegregasjon fått økt oppmerksomhet. Dette har flere grunner: På den ene siden fordi sosial ulikhet i byen blir tydelig gjennom de geografiske skiller mellom befolkningsgrupper. På den andre siden på grunn av bekymringer for integrasjon av minoriteter og samhold i bydelene. Samtidig som Oslo i levekårsundersøkelser framstår som en sosial by har det blitt varslet om en sosial innkapsling av beboere i enkelte bydeler som følge av en voksende andel innvandrere. Denne studien retter søkelyset på majoritetsbefolkningens sosiale aktivitet i nabolag. Dette i henhold til fire typer samhandling: 'å snakke med naboer', 'å besøke naboer', 'å hjelpe eller få hjelp av naboer' og 'å delta i aktiviteter knyttet til vedlikehold eller utvikling av boligområdet'. Spørsmålet er hvorvidt det finnes en sammenheng mellom andelen naboer uten 'helnorsk' bakgrunn og majoritetsbefolkningens sosiale aktivitet. Flernivåanalyser blir anvendt for å komme nærmere et svar på om minoritetsandelen kan bidra til å forklare variasjoner i majoritetsbefolkningens sosial aktivitet i nabolag. De ulike formene for samhandling som undersøkes varierer i graden av intimitet slik at sammenhengen forventes å variere etter type aktivitet. Analysen bygger på survey- og registerdata fra prosjektet 'Nordic welfare states and the dynamics and effects of ethnic residential segregation' (NODES) ved Institutt for Sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Studien inkluderer 1566 beboere av 184 nabolag i Osloområdet. Utvalget er begrenset til respondenter som er født i Norge mellom 1958 og 1983 og har minst én norskfødt forelder. Problemstillingen er del av en større problemkompleks der preferansen for å samhandle med 'lignende andre' trekkes fram ('the homophily principle'). I nabolag der konsentrasjon av egen etnisk gruppe er mindre kan et begrenset utvalg av samhandlingspartnere som 'ligner på en selv' føre til mindre sosial kontakt med naboer. Videre anses det som enklere å utvikle felles normer, interaksjonsritualer og fellesskap i homogene nabolag der mennesker i utgangspunkt antas å ha lignende forståelsesrammer. Innvandrertette nabolag skiller seg samtidig ut på flere felt. Det viktig å skille mellom betydningen av selve tilstedeværelsen av mange naboer med minoritetsbakgrunn, fluktuasjonen i nabolaget, sosioøkonomiske kår og sammensetningen i henhold til andre demografiske trekk ved beboerne. Derfor stiller jeg spørsmålet hvorvidt sammenhengene mellom aktivitetsnivå og minoritetsandel svekkes når man tar hensyn til slike trekk ved nabolaget. I internasjonal forskning har Putnams 'constrict theory' (2007) vakt stor oppsikt. Teorien forutsier en total tilbaketrekking i flerkulturelle nabolag. Det har i flere påfølgende studier dog blitt påpekt at forskjellige kontakttyper viser ulike sammenhenger og at det i mange tilfeller er andre bakenforliggende trekk ved områder som påvirker det sosiale liv i nabolag. Denne studien av sosialt liv i Osloområdets nabolag tyder på det samme. Både for hyppigheten majoritetsbefolkningen (1) snakker med naboer, (2) hjelper eller får hjelp av naboer og (3) deltar i frivillig arbeid knyttet til nabolaget ligger andre nabolagsegenskaper bak sammenheng som i første omgang ble tilskrevet minoritetsandelen. Kun hyppigheten majoritetsbefolkningen besøker naboer står konstant i negativ sammenheng med nabolagets minoritetsandel. Dersom besøk anses som et tegn på et tettere bånd med naboen bekrefter funnet forventninger om at betydningen av minoritetsandelen varierer etter intimitetsgraden av samhandlingen.