| dc.description.abstract | Det er knyttet stor bekymring til de yngste personene i Oslos åpne rusmiljø. De lever sine liv i stor risiko, og utsetter seg selv for mange farer når de ruser seg. Antallet unge voksne personer i det åpne rusmiljøet blir debattert med jevne mellom rom, men det er sjelden de kommer til ordet selv. Denne oppgaven er basert på intervjuer av 9 personer mellom 21 og 23 år som ruser seg intensivt på tunge rusmidler med tilknytning til dette miljøet. Forskningsspørsmålet er basert på en nysgjerrighet rundt hvem de unge voksne rusmiddelbrukerne vil fortelle meg at de er. Jeg situerte dem inn i en problemidentitet da jeg kontaktet dem i det åpne rusmiljøet, og denne problemidentiteten viser seg som en implisitt anklage i intervjusituasjonen som deltagerne må forholde seg til når de forteller om livet sitt. Intervjuene er undersøkt med fokus på fortellingene deres via narrativ analyse for å se på hvordan de konstruerer et positivt selvbilde og gir mening til erfaringene sine i samtale med meg, samt hvordan de identifiserer seg i forhold til andre personer i det åpne rusmiljøet. Første analysekapittel er disponert etter hvordan deltakerne viser aktørskap i sine fortellinger om selvet. Analysen ble delt inn etter fortellingene om selvet som relaterte seg til «accountene» unnskyldninger og rettferdiggjøringer. Det ble vist til to typer fortellinger som kan karakteriseres som unnskyldninger. Den ene typen viste til et kaotisk liv, med lite aktørskap og uten kontroll over hva som har skjedd i livet. Den andre typen var i større grad eksplisitt knyttet til at ting hadde skjedd i oppveksten som førte til at de ikke var ansvarlig for den situasjonen de var i dag. Begge fortellingene ga fortelleren en offerposisjon, og de illustrerte dermed sin høye moral fordi de ikke var ansvarlig for den avvikende adferden problemidentiteten de forhandlet om representerer. Jeg undersøker hvordan deltagerne forholder seg til samfunnets nøkkelfortellinger om brukere av tunge rusmidler når de konstruerer seg selv som ikke moralsk avvikende. Andre del av analysen handlet om hvordan noen rettferdiggjorde sin situasjon. Hovedpoenget i deres fortellinger er at rusmiddelbruket av ulike årsaker ikke trenger å forstås som et problem. Dette gjorde at de kunne vise aktørskap ved å ta ansvar for det og likevel vise til et moralsk selv. De avviste problemidentiteten ved å redefinere handlingene til å være noe annet enn et problem. Den mest gjennomgående måten dette ble gjort på var å snakke om seg selv som nysgjerrig. Nysgjerrigheten var en måte å fremheve at de hadde tatt et valg da de begynte å ruse seg, og de var derfor ikke presset inn i rusmiddelbruket av eksterne forhold. Dessuten var de opptatt av å vise at aspekter ved rusmiddelbruket ikke nødvendigvis var så avvikende, og at de hadde kontroll. Det var ikke rusmiddelet som kontrollerte dem, og de avviste følgelig konseptet om avhengighet, som viser til irrasjonelle og viljeløse individer. I det andre analysekapittelet undersøker jeg hvordan deltagerne forhandler om problemidentiteten da de snakket om andre personer i det åpne rusmiljøet. Hovedpoenget i dette kapittelet er at deltagerne snakker de eldre personene i rusmiljøet opp, det vil si at de trekker paralleller mellom seg selv om dem, samtidig som de distanserer seg fra de yngre og jevnaldrende i rusmiljøet ved å trekke symbolske grensedragninger mellom seg selv og dem og dermed snakke dem ned. Meningen personene jeg har snakket med tillegger jevnaldrende og yngre personer i rusmiljøet er gjennomgående negativt og nedvurderende. De blir plassert i en utgruppe som fortelleren ikke ønsker å identifisere seg med. De blir blant annet omtalt som barnslige, ville og dumme. Til sammenligning ble de eldre personene i rusmiljøet gitt en rekke positive beskrivelser. De ble omtalt som trygge å ruse seg med, som kunnskapsrike og snille. Jeg argumenterer for at deltagerne er opptatt av å identifisere seg selv som voksne, og at de oppnår dette ved å fortelle om sine gode relasjoner til de eldre i rusmiljøet. I avslutningskapittelet argumenterer jeg for at deltagere strekker seg mot det konvensjonelle samfunnet gjennom sitt identitetsarbeid på grunn av tre trekk ved deres fortellinger: For det første var deres identitetsforhandlinger utelukkende innenfor en konvensjonell diskurs. De var opptatt av å være normale og gjøre seg mest mulig «lik» majoritetssamfunnet. For det andre var de opptatt av å være voksne. Voksenhet konnoterer individualitet og kontroll over livet. Til sist var deltagernes fortellinger preget av at de ønsket å overleve og ruse seg på tryggest mulig måte. De er kompetente overlevende og friske personer. | nor |