Abstract
Forfatter: Ruth Vilkensen Tittel: Hvorfor tror vi at vi kan snakke oss friske? En undersøkelse av samtaleterapi i lys av sosial representasjonsteori Veileder: Erik Stänicke Det er absurd at man kan snakke seg ut av en depresjon. Mange av oss vet ikke hvordan det hele begynte: hvorfor begynte vi å snakke som behandling av psykiske lidelser? Noen vil nevne at det skjedde noe på Freuds tid, og vi kan kanskje se for oss de tidlige pasientene – de hysteriske kvinnene – som Freud snakket med mens de lå på divanen. I denne oppgaven vil jeg undersøke hvor samtaleterapien kom fra, og hvorfor den kom. Jeg har valgt sosial representasjonsteori som rammeverk. Sosial representasjonsteori, utviklet av Moscovici på 60-tallet, hevder at sosiale representasjoner blir til som respons på samfunnets behov for å forstå noe – kanskje et nytt og ukjent fenomen som har tatt form i samfunnsutviklingen (2000). Sosiale representasjoner gir oss mulighet til å kommunisere om og interagere i forhold til det nye objektet – for eksempel samtaleterapien. Sosiale representasjoner er alltid i endring ettersom de er sosiale av natur: de formes kontinuerlig gjennom kommunikasjon og interaksjon. Samtaleterapien har endret seg fra Freuds tid til den dag i dag. Derfor har jeg også lurt på hva man i ulike terapiretninger tenker om snakking som behandling. Hva er det vi tror snakkingen gjør som er terapeutisk, hva er det snakkingen forsøker å endre, og hva ønsker man egentlig å oppnå i en samtaleterapi? Jeg tror slike spørsmål til en viss grad kan besvares av psykoterapiforskning. Sosial representasjonsteori hevder likevel at sosiale representasjoner i større grad er et resultat av samfunnets hukommelse og behov for sammenheng, enn av vitenskapelige funn. Det er også flere kunnskapsunivers enn vitenskapen som påvirker våre sosiale representasjoner, i tillegg til kultur og samfunnsmessig kontekst. Dette, og med tanke på at samtaleterapien er et relativt abstrakt fenomen, gir rom for at samtaleterapien kan forstås og praktiseres på en rekke ulike måter. Det er altså grunn til å undre seg over hva dagens mangfoldige terapifelt gjenspeiler av grunnleggende antakelser. Dette gjelder både for den som skal oppsøke samtaleterapi, og den som skal finne sin retning som terapeut. Jeg valgte ut to terapiformer, kognitiv terapi og psykoanalytisk terapi, og intervjuet en representant fra hver retning (Anders Zachrisson og Asle Hoffart) med hensikt å trenge inn i deres personlige sosiale representasjon av samtaleterapi. Deretter sammenlignet jeg disse to variantene med formål å oppdage noe av essensen i hver terapiretning, og hvilke forskjeller som foreligger. Jeg valgte å vektlegge hvordan disse terapiretningene forholder seg til meningsdannelse ettersom jeg vil påstå at det moderne selvet står ovenfor et relativt selvstendig meningsdannelsesprosjekt – som både aktualiseres i, og aktualiserer samtaleterapi.