Abstract
En lesning av den lutherske teologen Eberhard Jüngels teologi om rettferdiggjørelsesdogmets betydning for menneskelivet, i lys av Merleau-Pontys interkorporealitetsbegrep, Simone de Beauvoirs situasjonsbegrep, og Gail Weiss' "embodied ethics". Guds rettferdiggjørelse, som primært må bli fortolket som et relasjonelt konsept, har betydning, både ontologisk - men også fenomenologisk for mennesket. Mennesket defineres ikke av hva det gjør, men av at det er, og dette må derfor også ha konsekvenser for perspektivet på kroppen. Mitt argument er at livet i lys av Guds rettferdiggjørelse er jf. Beauvoirs begrep om kroppen som situasjon, en ny situasjon. I rettferdiggjørelsen gis mennesket mulighet til å oppdage seg selv som Guds skapning, altså som mottagere. Passivitet - i vid forstand - og relasjon, får derfor forrang framfor aktivitet og individualistisk autonomi i denne teologiske antropologien.
A reading of the Lutheran theologian Eberhard Jüngels theology of the doctrine of justification and its significance to human life, in light of Merleau-Ponty's "intercorporeality", Simone de Beauvoir's term "the body as situation" and Gail Weiss' "embodied ethics". God's righteousness, which primarily must be interpreted as a relational concept, have consequence, both ontologically - but also phenomenologically to man. Humans are not defined by what they do, but that they are, and this must therefore also have implications for the perspective on the body. My argument is that life in light of God's justification is cf. Beauvoir's notion of the body that situation, a new situation. The justification gives man the opportunity to discover themselves as God's creature. Passivity - in the broadest sense - and relations takes precedence over activity and individualistic autonomy in this theological anthropology.