Litteraturhuset som det nye Folkets Hus? En kultursosiologisk undersøkelse av litteraturhus i Norge.

Abstract

Denne oppgaven er en empirisk undersøkelse av litteraturhus i Norge. Forskningsspørsmålet lyder: Hva kan sies å kjennetegne litteraturhuset som norsk kulturinstitusjon? Litteraturhus er relativt nytt i Norge, og har fått stor utbredelse. Det empiriske materialet består av kvalitative dybdeintervjuer med ledere og ansatte hos tre litteraturhus og foreliggende dokumenter tilknyttet disse. I oppgaven fokuserer jeg på hvordan de ansatte snakker om kvalitet og smaksdommer, hvordan de legitimerer virksomhetene, samt hvordan litteraturhusene forholder seg til sitt publikum. Institusjonell organisasjonsteori benyttes for å belyse hvordan litteraturhusene forholder seg til den europeiske tradisjonen for LiteraturHaus. Jeg bruker omnivore-tesen (Peterson 1992, Peterson og Kern 1996), om hvordan middelklassen er blitt mer åpen for populærkultur, for å undersøke hvilke oppfatninger av kvalitet som dominerer i utvalget. Jeg setter dette i sammenheng med Ove Skarpenes ́ funn (2007) om hvordan middelklassen vegrer seg mot å felle smaksdommer. I analysen av hvordan informantene snakker om og legitimerer litteraturhus, benytter jeg meg av Luc Boltanski og Laurent Thévenots pragmatiske sosiologi. Litteraturhusenes forhold til sitt publikum drøftes opp mot Jürgen Habermas ́ analyse (1991) av den borgerlige offentlighet. Den empiriske analysen avdekker hvordan litteraturhusene både har videreført og brutt med den europeiske og spesielt tyske tradisjonen for LiteraturHaus, gjennom å sidestille sakprosa og debattarrangementer med det rent litterære. I motsetning til hos Skarpenes uttrykker informantene hovedsakelig at smaksdommer og kulturelle hierarkier er akseptable, samtidig som slike holdninger må ledsages av forbehold om at et litteraturhus ikke kun kan konsentrere seg om én type litteratur og kultur, men snarere reflektere det de mener er en reell bredde. Litteraturhusenes legitimeringsretorikk kjennetegnes av et fokus på husenes demokratiske potensiale som fysiske arenaer for meningsbrytning. De ansatte vektlegger viktigheten av å tiltrekke seg nye publikumsgrupper, noe som kan sies skjer i stedet for å kommunisere med kjernepublikummet. Drøftingen av Habermas ́ relevans for det empiriske materialet konkluderer med at litteraturhusene kun delvis kan sies å være kontemporære borgerlige offentligheter.