| dc.description.abstract | Den digitale offentligheten på internett har de to siste årene utviklet seg til å bli en viktig offentlighetsarena, som kan sies å supplere den tradisjonelle massemedierte offentligheten på ulike måter. Digitale medier har bidratt til en differensiering av offentligheten, ved å åpne for at borgere enkelt kan møtes digitalt til diskusjon av saker og temaer av interesse for flere – eller færre. I denne differensierte offentligheten har flere deltakere, ytringsmåter og interesseområder fått slippe til enn i papiravisenes spalter, radiokanalenes sendeplaner og i TV-kanalenes ruter. Denne mangfoldigheten av offentligheten på internett – som like gjerne kan forstås som flere, forbundede og delvis overlappende offentligheter, gjør det lettere for den enkelte å kunne ytre seg i, og kanskje bli hørt i, slike offentligheter. De nedbyggede ytringstersklene som digitale offentligheter har ført med seg, samt mangelen på digitale kommunikasjonsfiltre og sosial nærhet i nettkommunikasjon, bidrar imidlertid også til at saklig eller meningsfull offentlig diskusjon kan svekkes av fiendtlig orientert oppførsel hos «nett-troll». I den norske offentligheten har det de siste årene vært satt fokus på den skaden slike nett-troll kan forårsake ved å spre hatefulle, truende eller eksplosivt emosjonelle ytringer i den digitale offentligheten. Spesielt kvinnelige meningsytrere er blitt trukket frem som disse trollenes målskiver, og massemediene har omtalt hvordan ulike kvinner har blitt skremt til taushet/ ikke latt seg skremme til taushet i den digitale offentlighetskonteksten. I det innledende arbeidet med min masteroppgave tok jeg utgangspunkt i denne skisserte problematikken og var interessert i studere hvordan norske, kvinnelige meningsytrere opplever og håndterer en digital offentlighet der de ovennevnte elementene inngår. Ved hjelp av et eksplorerende utgangspunkt og semistrukturerte dybdeintervjuer med ti, sentrale kvinnelige meningsytrere satte jeg meg fore å besvare følgende hovedproblemstilling: Hvilke betingelser legger den digitale offentlighetens kultur for kvinners meningsytring? Arbeidet med denne problemstillingen har vært inspirert av både nyere kultursosiologiske perspektiver – med amerikanerne Jeffrey C. Alexander og Philip Smith i front, og av feministiske perspektiver som vektlegger kjønn som en viktig strukturerende mekanisme i sosialt liv – men uten nødvendigvis å trekke på essensialistiske forståelser av biologisk kjønn som binære motsetninger. Innsikter fra Erving Goffmans interaksjonsstudier har bidratt til min forståelse av samhandlingen i den digitale offentlighetens kultur, mens hans frame-analyser har inspirert en del av tolkningen av meningsytrernes håndtering av det tidvis tøffe ytringsklimaet på sosiale og andre digitale medier. I teorikapittelet trekker jeg videre på offentlighetsforståelser fra blant andre Jürgen Habermas, Chantal Mouffe og Nancy Fraser, i tillegg til perspektiver på internett og sosiale medier som offentlighetsarenaer. I metodekapittelet gjør jeg rede for mitt valg av kvalitative intervjuer som datainnsamlingsmetode og begrunner avgjørelsen om å studere kvinnelige meningsytrere spesifikt. Her knytter jeg også min eksplorative tilnærming til den stegvis-deduktiv-induktive metoden som jeg har vært inspirert av i analysearbeidet, og kommer med eksempler på hvordan jeg har forholdt meg til denne i praksis. I det første analysekapittelet tar jeg utgangspunkt i det «demokratiske» perspektivet på sosiale medier som ytringsarena, der disse forstås som tilretteleggende for offentlig ytringsaktivitet. Jeg skisserer informantenes vei inn i den digitale offentligheten ved hjelp av begreper om ulike ytringsmotivasjoner, og belyser hvordan strukturelle særtrekk ved sosiale medier som nettverksoffentligheter, deres «innebygde handlingsmuligheter», har vært viktige for informantene i utviklingen av sine offentlige «stemmer». Betydningen av trekk ved den differensierte offentligheten for mine informanters meningsytring tas opp, blant annet i lys av innsikter fra Fraser. Gjennom informantenes vurdering, innstilling og håndtering av ulike ytringstemaer og ytringsmåter, identifiserer jeg en fornuftsdiskurs og en følelsesdiskurs ut fra informantenes meningsfulle strukturering av egen, og andres – fortrinnsvis nett-trolls, ytringsaktivitet. Videre knytter jeg disse diskursene, som jeg argumenterer for at gir mening til den nye offentlighetens kultur, til en saklighetsstrategi og en nærhetsstrategi som kommer til syne i informantenes meningsskaping rundt ytringsaktivitet og deltakelse i den digitale offentligheten. I det andre analysekapittelet tar jeg utgangspunkt i den «mørke baksiden» av offentlighetsdifferensieringen på internett. Her redegjør jeg for informantenes opplevelser av hva som kan skape opphetede debatter og krasse meningsutvekslinger i digitale offentligheter – som hurtigheten i digital kommunikasjon og brennbarheten i bestemte ytringstemaer. Goffmans fortsåelse av samtalen som et interaksjonsrituale benyttes for å analysere informantenes beretninger om møte med nett-troll: Fraværet av et felles fokus, en felles stemning og en manglende gjensidig bevissthet om «de andre» som diskusjonsdeltakere, er her sentralt. Videre redegjør jeg for informantenes erfaringer med seksualisert netthets og analyserer disse i lys av innsikter fra filosofene Rae Langton og Martha C. Nussbaum, og problematiserer fenomenet ved hjelp av objektiveringsteorien. Med massemedienes tendens til å fremstille kvinnelige meningsytrere som ofre for netthets, har informantenes mestringsteknikker og aktive håndtering av utfordringene i den digitale offentligheten også vært et sentralt tema. | nor |