Fra monster til menneske. Sykdom, skrift og identitet i Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske (2012)

Abstract

Denne oppgaven er en analyse av Kjersti Annesdatter Skomsvolds selvbiografiske roman Monstermenneske (2012). Romanen handler om Kjersti, som er hardt rammet av sykdommen ME. Sykdommen innskrenker hennes handlingsrom dramatisk og skader både identiteten og stemmen hennes. I stedet for å se seg selv som et menneske, identifiserer hun seg fullstendig med sykdommen og kaller seg selv for et monstermenneske. For å helbrede sin egen stemme og sin egen identitet begynner hun å skrive. Eller som hun selv sier det, hun begynner å skrive for å bli et menneske igjen. I ananlysen utforsker jeg forholdet mellom sykdom, skrift og identitet i romanen. Samtidig ser jeg på hvordan Kjersti utforsker og utvikler ulike aspekter ved sin egen identitet, henholdvis det medisinske, det estetiske og det eksistensielle aspektet ved identiteten, og hvordan hun søker å forene disse aspektene i én selvidentitet. I analysen tar jeg utgangspunkt i Anthony Giddens (1996) identitetsbegrep, hvor identitet blir forstått som den selvfortellingen vi har om oss selv. Individets stemme er med andre ord avgjørende for selvidentiteten. Videre går jeg inn på fagfeltet humanistisk sykdomsforskning og ser på begreper som kan belyse Kjerstis sykdomsfortelling. Arthur Frank (2013) beskriver sykdom som en «quest» i form av en reise den syke må dra ut på. Når sykdommen inntreffer, skades den sykes stemme, og det er vesentlig å helbrede stemmen for å kunne leve med sykdommen – og aller helst bli frisk igjen. Susan Sontag (2010) skriver om metaforene vi bruker for å omtale sykdom, og hvordan disse metaforene er med på å skape myter om sykdom og syke mennesker. Hun beskriver det å bli syk, som å tvinges til å emigrere til de sykes rike. Ved hjelp av denne teorien ser jeg på hvordan hovedpersonens identitet går fra å være skadet av sykdommen, til å revideres og rehabiliteres gjennom skriften. Forfatterens identitetsrevisjon foregår på flere plan, og kommer til uttrykk i språket hun bruker og i relasjonene hun har til andre mennesker. Som en bonus blir hovedpersonen fysisk friskmeldt parallelt med at hun helbreder selvidentiteten sin, og til sist ser hun seg selv som et menneske igjen.