| dc.description.abstract | Studiens tittel er Språkstimulering i samtalesituasjoner mellom pedagog og barn med cochleaimplantat i barnehagen. En studie av bruk av språkstimulerende strategier i talespråklig kommunikasjon. Studien er en tverrsnittsundersøkelse som ser på pedagogisk personells interaksjon med prelingvalt døve barn med cochleaimplantat. Studiens formål er å undersøke i hvilken grad førskolelærere bruker språkstimulerende strategier i samspill med barn med cochleaimplantat, og om det finnes sammenheng mellom bruk av språkstimulerende strategier og barns språkferdigheter. Selv om et samspill alltid forstås som en interaksjon mellom to parter, vil denne studien kun undersøke forekomst av pedagogens innspill. Utvalget i egen studie består av 24 personer, 12 barn og 12 pedagoger. Alle pedagogene har førskolelærerutdanning, med unntak av to personer hvorav den ene er barne- og ungdomsarbeider og kvalifikasjonen til den andre ikke er oppgitt. Fire av de ansatte med førskolelærerutdanning har i tillegg spesialpedagogisk utdanning. Studien undersøker samtalen mellom pedagoger og barn med cochleaimplantat (CI). Det er totalt 12 samtaler med total varighet på 2 timer 51 minutter. Totalt ble 1379 ytringer fra pedagoger analysert. Barnas kronologiske alder ved observasjonstidspunkt er i gjennomsnitt 54,8 måneder. Interaksjon mellom barn og pedagog mens de leker med lekedyr er tatt opp på video for nærmere analyse. Strukturell analyse er benyttet for å identifisere ytringer som språkstimulerende i samsvar med måleinstrumentet i referansestudiet (Tesch ref. i Gall, Gall & Borg, 2007; Dickinson, Darrwo & Tinubu, 2008). Deskriptiv statistikk er benyttet for å få oversikt over forekomst av forskjellige språkstimulerende strategier. Forekomst av språkstimulerende strategier er utregnet i prosentandel av det totale antallet replikker som pedagogen har brukt i hver enkelt samtale. Hovedfunnene i undersøkelsen er presentert i tekst, figurer og tabeller. Pearsons produkt moment korrelasjon er anvendt for å analysere sammenhengen mellom bruk av språkstimulerende strategier og barns ordforråd (målt med BPVS test), deres reseptive grammatikkferdigheter (målt med TROG test) og deres ekspressive språkferdigheter (målt med WIPPSI-III og deltesten Bildebenvning). Resultatene i undersøkelsen viser at barn med CI møter stor variasjon i kvaliteten av språkstimulering gjennom samtale og lek. Gjennomsnittlig for hele barnegruppen gir pedagogene respons på barnas initiativ i 47,9 % av sine ytringer (min=11,7; max=75,4), benytter språklig modellering i 6,4 % (min=1,6; max=11,6) av sine ytringer, lærer barna nye ord i 1,8 % (min=0; max=8) av sine ytringer, stiller utfordrende spørsmål i 21 % (min=13,6; max=29,4) av ytringene, utvider samtalen i 4,7 % (min=0; max=9,3) av ytringene og bruker kognitive utvidelser i kun 0,9 % (min=0; max=5,6) av sine ytringer. Tre språkstimulerende strategier skiller seg ut med null forekomst i flere interaksjoner - læring av nye ord, utvidelse av samtalen og kognitive utvidelser. Det er videre sterk positiv korrelasjon i utvalget mellom bruk av språkstimulerende strategier som språkmodellering og utvidede sekvenser og barns ordforråd, og kognitive utvidelser med barns ekspressive grammatiske ferdigheter (henholdvis r=.642; r=.602; r=.530). Resultatene viser at barna i utvalget opplever hyppig respons på sine initiativer (gjennomsnitt 47,9 % for hele utvalget), noe som er et nødvendig utgangspunkt for scaffolding av språket. Samtidig er andel av språkmodellering som er svært viktig for barn med CI på maksimalt 11,6 % (min=1,6 %; max=11,6 %). Disse to språkstimulerende teknikker kan brukes samtidig, og en og samme replikk kan fungere både som respons til barnet og som språkmodellering (Dickinson et al. 2008). Fraværet av bruk av enkelte språkstimulerende strategier som innlæring av nye ord (gjennomsnittlig prosent på 1,7 %, med 0 % i 5 av 12 case) gir grunn til å anta at det kan være nødvendig med mer målrettet veiledning til pedagogene. Videre kan svært lav andel av utvidede sekvenser og kognitive utvidelser (henholdvis 4,7 % og 0,9 %, begge med min=0) som innebærer scaffolding av språklige og kognitive ferdigheter sees i sammenheng med tidligere forskning (Lyxell et al. 2009; Wass et al. 2008). Resultatene fra min studie kan antyde viktige faktorer for utforming av det pedagogiske tilbudet i barnehagen som skal ivareta både barnets helhetlige utvikling og de spesifikke utfordringene som barn med CI kan ha. Undersøkelsen inngår som en delstudie i en større undersøkelse gjennomført ved Oslo Universitetssykehus (CI-teamet) som ser på talespråklig habilitering av døve og sterkt tunghørte barn som har fått simultan bilateral cochleaimplantat i 5-18 måneders alder. Undersøkelse gjennomføres i samarbeid med Universitet i Oslo og forskningsgruppen Child Language and Learning (CLL). | nor |