Økofeminisme og antroposentrisme dikotomien

Abstract

Min grunnhypotese var at begrepet om ikke-antroposentrisme kunne anses som misvisende til formålet om å tilrettelegge for en plausibel motposisjon til det antroposentriske ståstedet. Jeg har forsøkt å vurdere sentrale bidrag innen ikke-antroposentrisk miljøetikk med hensyn til plausibiliteten av de ontologiske forutsetningene som ligger til grunn for formidlede etiske retningslinjer. Den generelle ikke-antroposentriske holdningen er fortolket til å være en oppfordring til økt kontakt med, og omtanke for ikke-menneskelig natur, hvilket impliserer handlinger som tilgodeser individer, arter, og/eller hele økosystemer, uavhengig av generert nytte eller glede for mennesker. Kombinasjonen av å formidle en plausibel ontologi og å ivareta den beskrevne ikke-antroposentriske holdningen mener jeg å ha identifisert som problematisk blant de omhandlede bidragene: Arne Næss` «Dypøkologi», Paul Taylors «Respect for nature», og J. Baird Callicotts «The land ethic». Ingen av de nevnte teoriene mener jeg har oppfylt begge krav. Jeg er ydmyk i forhold til at denne konklusjonen ikke kan anses som generelt gjeldende for hele den ikke-antroposentriske kategorien, men slår fast at de nevnte bidragene kan anses som svært sentrale for denne miljøetiske metaposisjonen. Som en motvekt til den tradisjonelle forståelsen av ikke-antroposentrisme har jeg pekt på bidrag fra sosial økofeministisk teori, spesielt ved Valeri Plumwood, som har formidlet det jeg anser som et fruktbart alternativ til den tradisjonelle antroposentrisme dikotomien. Ved hjelp av Malenfants nyansering av antroposentrisme konseptet mener jeg å ha pekt på viktige fortrinn ved den økofeministiske vektleggingen av en relasjonell ontologi, i form av en ontologisk antroposentrisk tilnærming som grunnlag for en moralsk ikke-antroposentrisme.. Den sosiale økofeministiske retningen er bygget opp om bekjempelsen av dominante maktforhold. Historisk maskulin dominans over kvinnen kan sees som en parallell til menneskelig dominans over naturen, i form av at det er de samme underliggende strukturene som gjør seg gjeldende på begge områder. I forhold til formidling av en helhetlig teori, tar jeg utgangspunkt i Karen Warrens mer ydmyke ambisjonen om en økofeministisk holdning som premiss for enhver miljøetisk plausibel teori: bekjempelse av undertrykkende dominante maktforhold.