| dc.description.abstract | Hovedmålet i denne oppgaven var å undersøke om det var noen forskjell i oppløsnings- og bruddfrekvenser i samliv mellom samboere med og uten barn. Dette ble undersøkt ved hjelp av Statistisk sentralbyrås registerbaserte familie- og husholdningsstatistikk. Datamaterialet brukt består av samboere omfattet av dette registeret pr 1. januar 2005. Analyseperioden samboerne følges er fra året 2005, frem til 1. januar 2013. Undersøkelsen gjøres ved hjelp av kryssløpstabeller i diskret tid hvor hver enkelt person har en observasjon pr 1. januar for de enkelte årene i analyseperioden. Kryssløpstabellene er kjørt ved hjelp av statistikkprogrammet SAS 9.3. Det er tidligere gjort undersøkelser med det aktuelle registeret angående samlivsbrudd blant samboere med barn, men gruppen samboere uten barn har ikke tidligere vært mulig å identifisere i registeret. Tidligere studier på samlivsbrudd blant samboere har vist at gruppen har en høyere bruddrisiko enn gifte. Denne risikoen har og vist seg å være relativt større i regioner hvor samboerskap har vært mindre utbredt. Motkulturer som avhold, kirke og målsak har vært med å påvirke til disse regionale forskjellene. I denne oppgaven ble det funnet en forhøyet bruddrisiko blant samboere uten barn sammenlignet med samboere med barn. Bruddrisikoen var nesten 60 prosent høyere blant samboere uten barn mot for hva tilfellet var blant samboere med barn når hele analyseperioden ble undersøkt. Den høyere bruddrisikoen varierte og om man skilte samboerne med barn på paritet. Blant samboere med barn hadde de med fire eller flere barn høyest bruddrisiko. Deretter fulgte de med ett barn, så de med to barn, mens samboere med tre barn hadde den laveste bruddrisikoen av alle samboere som ble undersøkt. Alle de ulike samboergruppene med barn hadde lavere bruddrisiko sammenlignet med samboere uten barn. Også ved andre oppløsningsårsaker enn brudd hadde samboere uten barn en høyere risiko for at hendelsen skulle inntreffe enn hva tilfellet var for samboere med barn. Dette gjaldt spesielt dødsfall, men og utvandring. Blant dødsfallene er denne relative forskjellen trolig mye grunnet seleksjon da eldre mennesker oftere er samboere uten barn enn med. En annen type seleksjon kan være forklaring til den relative forskjellen i utvandring. Barn kan gi en naturlig aversjon mot utvandring blant samboere med barn grunnet bånd til venner, skole og lignende, og dermed føre til en naturlig lavere utvandring. Større grad av utvandring blant pensjonister som antas for det meste å være samboere uten barn kan også være med å påvirke til høyere relativ oppløsningsrisiko blant samboere uten barn. De regionale forskjellene i samlivsbrudd var mest markante blant samboere med barn, men også absolutt tilstede blant samboere uten barn. Ingen fylker hadde lavere bruddfrekvenser blant samboere uten barn enn med barn. Fylket med lavest bruddfrekvens blant samboere uten barn, nemlig Nord-Trøndelag, hadde og høyere bruddfrekvens enn Aust-Agder, som er det fylket med høyest bruddfrekvens blant samboere med barn. Når man sammenligner fylkesvise bruddfrekvenser med nasjonale frekvenser var, overraskende nok, frekvensforskjellene mellom samboere med og uten barn mest markante i fylkene med lave bruddfrekvenser. Den høyere bruddrisikoen blant samboere uten barn relativt til samboere med barn var dermed mest tydelig i fylker hvor samboerforhold generelt er stabile. Uavhengig om fylkene var kjent med relativt stabile samboerforhold eller ikke så var risikoen for brudd markant høyere blant samboere uten barn enn de med barn. | nor |