Brechtianske strategier og Artaudske effekter i Vinge/Müllers Vildanden del 2 – Director s cut

Abstract

Denne teatervitenskapelige studiens hovedanliggende er å reflektere rundt mulige årsaksforklaringer på effekten Vegard Vinge og Ida Müllers forestilling Vildanden del 2 – Director s cut (2010) hadde på meg som tilskuer. Dette gjøres hovedsakelig ved å utforske forholdet mellom forestillingens dramaturgi og min subjektive opplevelse. Jeg arbeider ut ifra en mistanke om at Vegard Vinge og Ida Müller nærmer seg en realisering av den effekten Antonin Artaud søkte for sitt teater, via de dramaturgiske strategiene Bertolt Brecht skisserte for det episke teateret. Originaltekstene til nevnte teaterideologer vies derfor naturligvis en betydelig plass i denne oppgaven, og jeg argumenterer, via Anne-Britt Gran, for at Vinge/Müller viderefører den diskursive arven etter Brecht og historiserer hans Verfremdungseffekt. Min påstand om at Vinge/Müller også historiserer Artauds teatervisjoner går via teoriene til Kjell Helgheim og Jon Refsdal Moe, men baserer seg hovedsakelig på Niels Lehmanns tankeeksperiment om dekonstruktiv dramaturgi, og jeg vil hevde at Vildanden del 2 – Director s cut, i Lehmanns ord er «( ) hvad et teater, der kommer efter Schechner – og det vil også sige efter Artaud – må dreje seg om».