Når framføringen blir antiklimaks - På hvilke måter inngår elevframføringer på niende trinn i klasseromsdialogen?

Abstract

Formålet med denne masteroppgaven har vært å undersøke elevenes framføringer i et dialogisk perspektiv. Utgangspunktet for oppgaven ligger i forskning som sier at framføringene etterfølges av et antiklimaks. Tanken om at det kan ligge et uutnyttet potensial i framføringssituasjonen har derfor vært sentral. Problemstillingen for studien var følgende: På hvilke måter inngår elevframføringer på niende trinn i klasseromsdialogen? Ved å se på framføringen som en ytring i klasseromsdialogen har jeg kunnet undersøke hvordan responsen og tilbakemeldingene svarer på framføringen. Forskningsspørsmålene har vært følgende: Hva skjer før, under og etter framføringene , og På hvilken måte er responsen og tilbakemeldingene dialogisk? . For å svare på disse spørsmålene har jeg sett til Bakhtin og dialogismen. Med et pragmatisk syn på språk har også teorien om språkhandlinger vært sentral, både som teorigrunnlag og som utgangspunkt for analysen. Studien bygger på et datamateriale som består av videoopptak fra PISA+-materialet. Jeg har foretatt en kvalitativ observasjonsstudie av tre forskjellige klasser på niende trinn ved tre skoler. På bakgrunn av mine transkripsjoner av materialet har jeg foretatt en kategorisk analyse, hvis formål har vært å beskrive det kommunikative innholdet i mønsteret. I analysen har jeg sett at lærerens språkhandlinger mellom framføringene danner fem forskjellige mønstre, hvor noen har et dialogisk potensial, men hvor andre skaper et slags antiklimaks. Siden klasserommet består av institusjonelle roller med et asymmetrisk maktforhold bekrefter elevene mønsteret læreren etablerer for disse timene. Responsen og tilbakemeldingene som evaluerer framføringene svarer ikke på dens kommunikative prosjekt, og er derfor i liten grad dialogiske. På bakgrunn av hvilke svar framføringen får har jeg pekt på framføringen som en inautentisk sjanger i en kunstig kommunikasjonssituasjon. Med utgangspunkt i analysen kan det også virke som om tiden ikke er en avgjørende faktor for å skape et dialogisk klasserom, da analysen viste at det var i klasserommet med flest framføringer at det ble framsatt flest dialogiske språkhandlinger. Jeg pekte imidlertid på at ingen av de tre undersøkte klasserommene bar preg av dialogiske læringsprosesser, og at lærernes holdninger og forventninger til timen kommer til syne gjennom at de eksplisitt forklarer at målet er så mange framføringer som mulig. Disse holdningene og forventningene kan ikke anses som forenelig med en klasseromsdiskurs hvor framføringen inngår i dialogen.