Ny informasjon om Sørishavets fangst av Blåkval (Balaenoptera musculus) basert på loggbøker

Abstract

Blåkvalen (Balaenoptera musculus) er det største dyret som har levd på jorda, men i løpet av den fyrste halvdelen av det 20 hundreåret vart han nesten utrydda på grunn av jakt. Loggbøkene brukt i denne undersøkinga høyrer til Hvalfangstmuseet i Sandefjord som har mykje av arkivmateriale knyta til den historiske kvalfangsten. I denne undersøkinga er 56 loggbøk gjennomgått med til saman fangst av 12 747 blåkval for åra 1932/33 til 1962/63. Ordinær lineær regresjon viste at kvalfangstselskapet Thor Dahl A/S, er ein svært god representant for den samla antarktiske fangstflåten. Nedgangen i tida dei møtte på blåkval ute på jakt, kan approksimerast svært godt med statistiske modellar. Tilpassinga med rette linjer, andregrads polynom og rette linjer med knekkpunkt, viser at nedgangen akselererte på 1950- talet, og at 1958 representerer eit vendepunkt der einslege kval eller grupper på berre to dyr plutseleg byrja å dominere kraftig på fangstfelta. I tillegg kan ein ut frå loggbøkene finne trendar i posisjonane for fangstane. Dette avslørar at fangstmengda av blåkval sør og nord for 60⁰S forandra seg kraftig, og frå 1930- talet til 1960- talet vart ein stadig større del av fangsten konsentrert i sør. Ei estimering av den reelle fangstinnsatsen er vanskeleg fordi jaktintensiteten stadig auka, slik at den verkelege nedgangen difor må ha vore større enn den gjev seg ut for. Informasjon om vêrforholda på fangstdagane viste at blåkval kunne bli fanga i nær sagt all slags vêr mindre enn storm styrke, men også at dagens kriterier for blåkvalobservasjon er ganske lik den som kvalfangarane opererte under. Dersom ein likevel går ut ifrå at fangstane er proporsjonal med blåkvalbestanden, får ein at bestanden i 1960- åra var 1-4% av den opphavlege storleiken. Telletokt i tidsrommet 1981 – 1996 viser heldigvis at bestanden no er i svak vekst.

The Blue Whale (Balaenoptera musculus) is the largest animal that have ever lived, however during the early 20th century it became hunted to the brink of extinction. The logbooks used for this thesis belongs to Hvalfangstmuseet i Sandefjord (The Whaling Museum in Sandefjord), which keeps much of the archive material connected to the historical whaling industry. For this study I have been through 56 logbooks, with the total number of 12 747 Blue whales from the years 1932/33 to 1962/63. Ordinary linear regression showed that the whaling company Thor Dahl A/S (Ltd), is very good representative for the entire Antarctic whaling fleet. The decline in time in which they caught Blue whales while hunting, can be approximated quite accurate with statistical models. Adjustment with straight lines, 2nd degree polynomials and straight lines with cusp, shows an accelerating decline in the1950 s, and that 1958 is a turning point were lonely whales or groups consisting of only one or two animals, suddenly starts to dominate the catches on the whaling fields. From the logbooks, it was also possible to discover trends in the positions of where the whales where caught. This revealed that the amount of catches north and south of 60⁰S changed from the 1930 s to the 1960 s where an increasingly bigger part of the catches happened further southward. An estimate of the real hunting effort is hard to do because the intensity of the hunting where always increasing. Because of that, the real decline must have been greater than what appears. Information about the weather conditions during the whale hunt, tell us the Blue whale could be caught in almost all sort of weather less then storm strength. Nevertheless, it also tells us that the modern day Blue whale observers are working under similar conditions as the whalers did when they caught Blue whales. If we look at the catches as proportionally equal with the Blue whale stock, the stock in the 1960 s was just 1-4% of the original size. However, modern voyages in the Southern Ocean from 1981 – 1996 where the number of Blue whales where being estimated, may indicate that their numbers are slowly increasing.