| dc.description.abstract | Sammendrag Denne studiens hovedfokus er å utforske grunnleggende aspekter ved learning by doing, og mulige teoretiske sammenhenger mellom John Dewey s learning by doing-begrep og andre relevante teorier. Det er undersøkt primært hvordan medarbeidere bruker learning by doing i praksis som en erfaringsbasert tilnærming for tilegnelse av kunnskap og ferdigheter. Samtidig belyser studien hvorvidt taus og eksplisitt kunnskap påvirker learning by doing-prosesser. I lys av informantenes beretninger og refleksjoner tar studien sikte på å bidra med kunnskap som kan videreutvikle bevissthet og bruk av denne læringsmetoden i arbeidslivet. Den overordnende problemstillingen for oppgaven lyder slik; Hvordan anvendes learning by doing blant medarbeidere med tanke på utvikling av kunnskap og ferdigheter, og hva slags rolle spiller de lærendes forhold til henholdsvis taus og eksplisitt kunnskap innen learning by doing–prosesser? Studien er en kvalitativ metodetilnærming. Som en illustrasjon på den teoretiske drøftingen er det foretatt en feltstudie, med et begrenset antall intervjuer. Av hensyn til både praktisk gjennomføring og undersøkelsens kvalitet ble tre informanter valgt ut fra strategiske og teoretiske vurderinger. Informantene er sykepleiere som jobber i et avdeling på et sykehus, hvilket etter oppgavens formål fremstod som gunstig for å belyse dets fokus. Datamaterialet i undersøkelsen ble utarbeidet gjennom et delvis strukturert intervju. Det innsamlede datamaterialet ble videre analysert i lys av en temasentrert tilnærming der fokuset har vært rettet mot relevante temaer i oppgaven samt det grunnleggende meningsinnholdet i teksten fra det innsamlede datamaterialet. Studiens hovedresultater ble deretter diskutert og tolket i lys av oppgavens teoretiske forståelsesramme, primært med utgangspunkt i John Dewey (1916), Ikujiro Nonaka og Hirotaka Takeuchi s (1995) teoretiske perspektiver. Datafunnet i denne undersøkelsen tyder på at informantenes beretninger av learning by doing sammenfaller i stor grad med den teoretiske forståelsesrammen i oppgaven. Tolkningen av empirien med grunnlag i det teoretiske rammeverket har bidratt til å illustrere et helhetsbilde av sykepleiernes arbeidsforhold. For å kaste lys over viktige aspekter ved learning by doing og hvordan det er anvendt blant medarbeidere benyttet jeg Dewey s (1916) teoretisk perspektiv om læring og erfaring. Analysen av datagrunnlaget viser klar sammenheng med Dewey s teoretisk utgangspunkt. Hovedkonklusjonene av hvordan learning by doing anvendes synliggjøres gjennom tre momenter; tid, sosial kontekst og rom. Det første momentet 1) Tid; Angår at en tenker på hvilke tidspunkter medarbeiderne praktiserer learning by doing i deres arbeid. Dataresultatet viser at learning by doing blir anvendt som en kontinuerlig prosess som er integrert i medarbeidernes arbeid i hverdagen. Resultatene antyder at gode kunnskaper og ferdigheter oppnådd gjennom erfaring og sosial samspill er en viktig faktor for å kunne holde seg oppdatert i de stadig skiftende arbeidstilstander, og høye krav om kompetanse. Ikke minst fremstår learning by doing som fordelaktig for automatisering av kunnskap, og forsterker den eksplisitte kunnskapen gjennom sosial samspill. Dette spiller en stor rolle i utvikling av mestringsfølelse, selvtillit og trygghetsfølelse i arbeid som utføres. 2) Den sosiale konteksten som belyses i analysen viser at learning by doing er en metode som blir kontinuerlig anvendt både selvstendig og i samarbeid med andre. Interessant i denne sammenhengen er at analysen antyder at selv om det foregår tett sosial samspill i avdelingen, ønsker informantene enda mer samarbeid i praksisen slik at verdifull kunnskap og erfaringer deles med hverandre gjennom dialog og samarbeid. Dette har tydelig sammenheng med Nonaka og Takeuchi s (1995) teori om kunnskapsomforming gjennom sosialisering og dialog. 3) Rom; Analysen antyder at learning by doing blant medarbeiderne generelt er anvendt som en konkret praktisk tilnærming til utvikling av kunnskap og ferdigheter gjennom sosialt samspill og dialog. Det som imidlertid er et organisert tiltak for utvikling av medarbeidernes kompetanse er kompetansetrappen og simulering som organisert opplegg, metoder som informantene hadde positive opplevelser av. Videre viser datafunn at informantene og øvrige medarbeidere vektlegger mer det uformelle og praktiske arbeidet i avdeling, som har stor betydning for automatisering av kunnskap, samt utvikling av mestringstro og sikkerhet i arbeidet som utføres. Learning by doing i den sammenhengen ble tolket som et verktøy og tiltak for å forsterke disse prosessene; uformell praktisk arbeid og utvikling av mestringstro. Eksempelvis gjennom sosial samspill, dialog, observering, framvisning, prøving og feiling, trening, reflektering, og utføring får medarbeiderne satt teorien ut i virkeligheten. I henholdt til hva slags rolle de lærendes forhold til taus og eksplisitt kunnskap innen learning by doing prosesser spiller, viser analysen at learning by doing ofte fremtrer som kilde til taus kunnskap, en faktor som informantene tydelig erkjenner både som fordel og utfordring. Når det gjelder utfordringer med taus kunnskap viser analysen at den ofte bidrar til utvikling av usikkerhet og mindre selvtillit i praktisk arbeidsutføring. I tillegg viser analysen at utfordringene med taus kunnskap blir mer synliggjort. Spesielt i tilknytning til å utøve learning by doing over lengre tid. Eksempelvis, dannelse av uformell ledere i avdeling, og samtidig forskjellige tolkninger og erfaringer blant medarbeiderne. Disse utfordringene har klar sammenheng med begrensninger taus kunnskap medbringer dersom den ikke blir videreformidlet og omformet til eksplisitt kunnskap. Interessante funn i sammenheng med dette var at informantene tolket taus kunnskap som den uskriftliggjorte kunnskapen, en magefølelse, og glemt kunnskap som man ikke reflekterer over lenger. Videre viser analysen at informantene er bevisst over den betydelige rollen refleksjon i arbeid og praksis for utvikling av kunnskaper og ferdigheter. Informantene utrykte at de savnet tid til reflektering i deres praksis, og at de ville sterkt endre dette. På basis av informantenes beretninger legger analysen i tillegg fram fire grunnleggende betingelser som kan være fordelaktig for videreformidling av taus kunnskap. Disse er: 1) Tid og arbeidsforhold, 2) Sosial samspill og inkludering, 3) Kollektiv reflektering og dialog, og sist, men ikke minst, 4) Learning by doing. | nor |