| dc.description.abstract | Sammendrag Ved det nasjonale samoanske universitetet møtes to kulturer: universitetskulturen og den lokale samoanske kulturen. I den samoanske kulturen finner vi den tradisjonelle samoanske levemåten som samoanerne refererer til som fa asamoa. Dette levesettet er sentrert rundt familien, landsbyen, kirken og et hierarkisk samfunnssystem der mataien (høvdingen) tar avgjørelser på vegne av familien og landsbyen. Sentrale verdier innenfor denne kulturen er lydighet, respekt og kjærlighet overfor storfamilien og samfunnshierarkiet, og at gruppens interesser settes foran egne interesser. Alle disse verdiene er knyttet opp mot et samoansk danningsideal der individet må forstå sin rolle og handle ut fra sin posisjon i dette hierarkiet. Den samoanske kulturen er derfor konservativ og inneholder et sett skikker, praksiser og normer som samoanere må leve etter for å kunne være «medlemmer» av det samoanske samfunnet (Va a 2006). Av dette følger også en sosialisering der individet tilpasses og styres inn i samfunnsformene. I 1984, 22 år etter selvstendigheten fra New Zealand, opprettet Samoa eget universitet, og fulgte med dette etter den vestlig-kritisk-refleksive universitetstradisjonen. Ved dette universitetet møter den samoanske lokalkulturen, gjennom studenter og ansatte, denne universitetskulturen med sine akademiske idealer. I denne studien har jeg brukt Haanes m.fl. (2011) sin definisjon av akademiske dannelesesidealer. Her blir det særlig vektlagt en persons evne til selvstendig og kritisk refleksiv tenkning. Dette er idealer og verdier som på mange måter skiller seg fra samoanske verdier og idealer. Formålet med denne studien har derfor vært å finne ut om det finnes kulturelle spenninger mellom disse to kulturene, og hvordan dette kan ses i sammenheng med sosiokulturell teori. Studien har hatt følgende to forskningsspørsmål: 1) Finnes det kulturelle «spenninger» mellom idealer i akademisk og samoansk kultur, og eventuelt på hvilken måte oppleves dette blant studenter og lærere? 2) Hvordan kan begreper som danning, oppdragelse og sosialisering belyse kulturelle spenninger? Metodisk har studien vært kvalitativ. For å undersøke forskningsspørsmålene er det benyttet intervjuer for å samle inn dybdeinformasjon. Til sammen 16 personer ved det nasjonale samoanske universitetet har blitt intervjuet. 7 lærere og 9 studenter har fortalt sine «livsfortellinger» gjennom semistrukturerte intervjuer. Under disse intervjuene har det indirekte kommet frem hvordan disse personene har gjennomgått ulike sosialiseringsprosesser og hvordan dette har formet dem som mennesker i møtet med universitetskulturen. Ikke med direkte ord fra respondentene, men gjennom tolkninger fra forskeren. Respondentene har i denne studien fortalt om oppvekst i et tradisjonelt samoansk samfunn, om skolegang på og utenfor Samoa og nå om sine opplevelser av møtet med den akademiske kulturen. Studiens empiri tolkes i oppgavens avslutningskapittel på bakgrunn av sosiokulturell teori, men caset Samoa diskuteres og drøftes gjennom hele oppgaven. Innenfor rammen av sosiokulturell teori benyttes klassiske teoretikere som Berger og Luckmann, Säljö og Hofstede. For å analysere kulturelle spenninger har det og vært viktig å benytte teori som skiller danningsbegrepet fra det mer generelle sosialiseringsbegrepet. Her har de filosofisk-pedagogiske og sosiokulturelle teoretikere Cornelius Castoriadis, Thor Ola Engen, Jon Hellesnes og Ingerid Straume vært sentrale. Det kommer frem i denne oppgaven at respondentene opplever spenninger mellom den samoanske og den akademiske kulturen. Lærerne forteller om studenter som ikke er vant med å tenke kritisk og selvstendig, og studentene forteller at de ikke er vant med slike forventninger. Respondentenes beskrivelser av oppvekst og tidligere sosialisering gjør at forskeren setter kulturelle spenninger i sammenheng med sosialisering i den samoanske lokalkulturen. Det som i utgangspunktet var en undersøkelse av kulturelle spenninger, har også vist seg å være en undersøkelse av samoansk fleksibilitet. Respondentene beskriver en oppvekst og sosialisering innenfor hjem og tidligere skole som skiller seg fra den refleksive sosialiseringen Straume (2011, 2013a og b), Hellesnes (1992a og b), Engen (1989) og Castoriadis (1995) vektlegger ved danning. Samoanernes sosialisering eller oppdragelse skiller seg også fra det Engen (1989) vektlegger ved dannende oppdragelse ved at barna ikke ser ut til å bli gitt alternative kulturelle verdier, normer og «sannheter» til fa asamoa. Slike samfunnsforhold gjør også at denne forskeren i denne oppgaven spør seg: Er Samoa et autonomt eller heteronomt samfunn? I denne sammenhengen vises det til at Castoriadis argumenterer for at et samfunn kan instituere seg selv som enten autonomt og refleksivt eller urefleksivt og heteronomt. Danning slik denne oppgavens teoretikere har definert begrepet, kan – slik forskeren tolker Castoriadis – kun forekomme i autonome refleksive samfunn. Samoaneres fleksibilitet viser seg derfor ved at til tross for heteronome samfunnstendenser og ensartet sosialisering, viser studiens funn at mange, paradoksalt nok, vokser opp til å bli refleksive samfunnsmedlemmer. | nor |