Abstract
De siste årene har Myanmar gjennomgått store politiske og sosiale forandringer. Landet har gått fra å være et autoritært militærstyre til å bli et gryende demokrati. I denne prosessen er de religiøse lederne generelt, og de buddhistiske munkene spesielt, sentrale. Temaet for oppgaven er kontinuitet og endring i munkenes sosiale engasjement i dagens Myanmar, fra 2007 og frem til i dag. Det er en kvalitativ studie av sosialt engasjerte munker i Myanmar (tidligere Burma), som bygger på tolv intervjuer med munker som alle engasjerer seg på ulike måter i det burmesiske samfunnet. Et overordnet mål for analysen av munkenes aktivisme, har vært å forstå hvordan reformprosessen utspiller seg innenfor dagens buddhistiske modernitet. Buddhistisk modernitet blir her forstått som former for buddhisme som har oppstått i samspill med de kulturelle og intellektuelle kreftene i det moderne samfunnet. Oppgaven begynner med å legge til grunn at den burmesiske sangha i dag fungere som et sivilsamfunn og utgjør en betydelig makt og autoritetsfaktor i det burmesiske samfunnet. På tross av at munkene skal forsake, og ikke ta del i denne verdens aktiviteter, viser oppgaven at det ligger et maktpotensial i denne forsakelsen som gir en moralsk autoritet. Munkenes politiske maktpotensial ble tydelig under Safranrevolusjonen i 2007, selv om det brutalt ble slått ned. Munkenes potensial som sosiale aktører ble tydelig i etterkant av syklonen Nargis herjinger, da munkene mobiliserte sitt brede nettverk og samarbeidet med andre religiøse organisasjoner for å koordinere nødhjelpen. Men, munkene er en sammensatt gruppe og spekteret av meninger innad i sanghaen varierer. Siden landet startet en liberalisering og åpnet opp for større ytringsfrihet i 2011, har det vokst frem en xenofobisk etno-nasjonalisme innad i sanghaen med klare fundamentalistiske trekk. Den kan i verste fall utgjøre en trussel for hele reformprosessen, hvis den kommer ut av kontroll. Oppgaven viser at den buddhistiske moderniteten er mangfoldig og lokalt forankret. Munkenes ulike former for sosialt engasjement kan beskrives som et kontinuum av meninger, der munkene som tar opp arven fra samarbeidet etter Nargis er den ene motpolen, mens de nasjonalistiske munkene utgjør den andre. Flere av munkene fra safranrevolusjonen tar i dag del i den etno-nasjonalistiske tradisjonaliseringen, samtidig som det er en begynnende mobilisering på gang blant moderate munker for å kjempe for en dialog mellom landets religiøse minoriteter.