Museets håndverk. Om formidlingen og forvaltningen av «Stall fra Heimtveiten» på Norsk Folkemuseum.

Abstract

Et kulturhistorisk museum kan beskrives som et samspill mellom objekt, museum og publikum. I denne masteroppgaven bruker jeg rekonstruksjonen av NF.013 Stall fra Heimtveiten ved Norsk Folkemuseum til å diskutere dette samspillet. Begrepet autentisitet er viktig for å forstå hvorfor stallen er samlet inn og skal formidles ved Norsk Folkemuseum. Setesdalen med sine middelalderske trekk i byggeskikk representerer det som er bygget opp som synet på hva som er autentisk norsk kultur. Samtidig skal bygningen ivaretas og museet har som mål å bygge autentisitet gjennom å bruke redskaper og håndverksteknikker som ligger nært opp til det som opprinnelig ble brukt. På den måten bruker museet prosjektet til å forvalte og formidle den immaterielle kulturarven. Denne prosessen der museet bruker kunnskap om fortiden til å skape noe nytt i samtiden kan omtales som et kulturelt reorienteringsprosjekt, slik sosialantropologen Halvard Vike gjorde da han studerte et liknende prosjekt ved Hardanger Fartøyvernsenter i 1993. Jeg har fotfulgt 3 987 besøkende i Friluftsmuseet når de har vært ved Stall fra Heimtveiten. Publikums handlinger i utstillingen endres vesentlig når utstillingen endres. En viktig måte publikum opplever og lærer i utstillingen er ved å snakke med hverandre. Det ser ut til å være like viktig som å bruke utstillingen. Ulike elementer fremmer i ulik grad denne dialogen mellom publikum. Undersøkelsen viser at formidlingen i liten grad gjøres basert på kunnskap om hva publikum faktisk gjør når de går på utstilling. Taus kunnskap og synet på dette påvirker museets arbeid i stor grad. Det påvirker hvordan de ser på objektet, hvordan formidlingen legges opp og fortolkes av museet selv og hvilken rolle særlig håndverkeren får i museets formidlings- og forvaltningsarbeid. Dette forsterkes av at et gjennomgående funn i undersøkelsen er betydningen av språk som kommunikasjonsform på museet. Om kildene til objektet er gjennom ord eller handling har stor påvirkning på hvordan stallen forvaltes. Det kan også se ut til at når kommunikasjonen er gjennom språk er det vesentlig færre i publikum som lar seg formidle til og at de som lytter til eller leser tekst i liten grad oppdager objektet. Dersom dette gjelder større deler av museumsfeltet enn bare for Stall fra Heimtveiten så bør dette ha store konsekvenser for hvordan vi forvalter og formidler i norske friluftsmuseer.

A museum of cultural history can be described as a cooperation between object, museum and visitors. In this thesis I will use the reconstruction of the stable NF.013 Stall fra Heimtveiten at Norsk Folkemuseum to discuss this interaction. The term authenticity is crucial to understand why the stable has been collected and is to be communicated by Norsk Folkemuseum. Setesdalen with its medieval features in building tradition represents what has been shown as the prime example of what authentic Norwegian culture is. At the same time the building should be conserved and the museum provides authenticity by using tools and craft techniques which done closely as according to the original methods used. This way, the museum uses the project to conserve and communicate the intangible cultural heritage. The process where the museum uses knowledge about the past to create something new in the present can be described as a cultural reorientation project, which the social anthropologist Halvard Vike did when he studied a similar project by Hardanger Fartøyvernsenter in 1993. I have tracked 3 987 visitors at The Open-Air Museum when they have been at Stall fra Heimtveiten. The visitors' actions in the exhibit changes accordingly when the exhibit changes. An important way the audience experience and learns from the exhibit is by talking with each other. This seems to be just as important as using the exhibit. Different elements promotes in different degrees this dialogue between the visitors. The study shows that the communication is only to a small degree made based on knowledge regarding what visitors do while experiencing an exhibit. Tacit knowledge and the view on this affects the museum's work in a large manner. The craftsman's role in the museum's work in conserving and communication, how the visitors see the object and how the communication is made and interpreted by the museum itself are all affected by this. This is further shown by a recurring find in the study, which is the meaning of language as a form of communication in the museum. Whether the sources to the object is by words or action will heavily influence how the stable is conserved. Far fewer visitors will receive the communicated message or discover the object when the communication is done by language. If this applies for larger parts of the museum field than just Stall fra Heimtveiten, then this should have major implications for how we conserve and communicate in Norwegian open-air museums.