Abstract
Denne oppgaven tar for seg elevers opplevelse av skjønnlitteratur som kilde i samfunnsfag. Studien undersøker skjønnlitteraturens potensial som supplement til andre kilder, og hvordan skjønnlitteraturen i samfunnsfag kan utvikle elevers dannelse. Slik forsøker studien å bidra til å belyse skjønnlitteraturens eksistensberettigelse i samfunnsfag. Elevers opplevelse sees i lys av Ausubels teori om kognitiv brobygging og Klafkis kritisk-konstruktive didaktikk. Det finnes ikke mye forskning på feltet. Studien er derfor utforskende, og baserer seg på data fra semistrukturerte gruppeintervjuer med 32 elever. Elevene kommer fra to ungdomsskoler i Vestlandsområdet. De har nylig brukt skjønnlitteratur som kilde i samfunnsfag. Intervjuene gir kvalitative data som behandles med kvalitativ metode, i en casestudie. Studien viser at elevene erfarer at skjønnlitteraturen skiller seg fra faglitteraturen ved at den kan lære elevene å sette seg inn i andres perspektiv, gjennom å lese og lære om opplevelsesdimensjonen ved samfunnsfaglige fenomener. Skjønnlitteraturens språk, perspektiv, innhold og tilnærming kan engasjere og motivere elever som ellers ikke ville ha engasjert seg i undervisningen, ifølge elevene. Elevene opplever at de kan tilegne seg viktig kunnskap om det å være et menneske i et samfunn blant andre mennesker. Dette innebærer kunnskap som kan avgjøre elevenes evne til selvbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet. Skjønnlitteraturen kan slik spille en viktig rolle for elevenes kritiske dannelse. En endring av lesing som grunnleggende ferdighet i samfunnsfag i læreplanen reduserer fokuset på den skjønnlitterære tilnærmingen i faget, og dermed også dannelsespotensialet i samfunnsfag. Studien som helhet forsøker slik å vise hvordan omfanget av kilder vi tilbyr elevene i samfunnsfag kan speile rekkevidden av evner som kan oppøves i faget. For å forstå tilværelsen som menneske, må man forstå hvordan verden kan oppleves av andre mennesker.