| dc.description.abstract | Problemområde og problemstilling I kunnskapsorganisasjoner blir kunnskapsarbeiderne ofte ansett som virksomhetens viktigste ressurs (Filstad 2010). At kunnskap deles og overføres mellom disse er en svært viktig del av organisasjonens utvikling og sikring av konkurransefortrinn. Denne oppgaven utvikler det sosialkonstruktivistiske perspektivet som anerkjenner at kunnskap både har en taus og en eksplisitt dimensjon, og at samhandling mellom individer er nødvendig for å kunne dele og overføre kunnskap. Min problemstilling for oppgaven er : - Hvordan deles og overføres kunnskap i en kunnskapsorganisasjon? Forskningsspørsmål: - Hvordan kan en virksomhets måte å organisere seg på påvirke kunnskapsdeling? - Hvilke arenaer benyttes for kunskapsdeling? - Hvordan kan bruk av IKT bidra til kunnskapsdeling? Som teorigrunnlag har jeg valgt å støtte meg på Nonaka og Takeuchi sin SEKI-modell (Nonaka et al. 2000) for å beskrive prosesser for kunnskapsoverføring, samt teorien om "ba" som omhandler hvordan en kunnskapshjelpende kontekst bidrar til å overføre kunnskap gjennom både fysisk og virtuell interaksjon mellom medlemmene (von Krogh et al. 2001). Metode og datainnsamling Denne oppgaven er en instrumentell casestudie av en organisasjon innen offentlig sektor. Case-virksomheten og informantene er anonymisert i oppgaven, på oppfordring av virksomheten. Det empiriske grunnlaget er basert på syv individuelle intervjuer. Problemstilling og forskningsspørsmål utforskes gjennom halvstrukturerte intervjuer for å gi best mulig innsikt i temaet kunnskapsdeling og kunnskapsoverføring. Formålet i denne oppgaven er ikke å generalisere funnene, men å etablere bredere innsikt i temaet, betraktet fra kunnskapsarbeidernes ståsted. Funn og konklusjon Analysen viser at kunnskapsdeling og kunnskapsoverføring er avanserte prosesser som foregår både uformelt og formelt, samt på flere arenaer og ved bruk av IKT. Kunnskapsarbeiderne vektlegger det relasjonelle og prosessuelle perspektivet ved kunnskap. Derfor betraktes samarbeid og samhandling som de viktigste prosessene fr kunnskapsdeling. Det er viktig at virksomheter skaper og tilrettelegger for kontekster hvor kunnskapsarbeidere kan møtes, både på formelt og uformelt nivå, samt fysisk og virtuelt. Interaksjon er nøkkelen til kunnskapsoverføring, og etablering av tillit, sosiale relasjoner og nettverk er viktige elementer i denne prosessen. Funnene bekrefter derfor delvis perspektiver allerede beskrevet i litteraturen (Filstad 2010; Nonaka et al. 2000; von Krogh et al. 2001). Prosjektarbeid blir ansett som den viktigste arenaen for kunnskapsdeling, og sammensetningen av prosjektgrupper er viktig i denne prosessen for overføring av kunnskap. Ved å bevisst sette sammen kunnskapsarbeidere med ulik grad av erfaring tilrettelegges det for kunnskapsoverføring gjennom observasjon og løsing av praktiske arbeidsoppgaver gjennom samhandling. Virksomhetens faggrupper er også trukket frem som en viktig delingsarena. Dette er en form for "ba" hvor deltagerne har søkt seg til hverandre fordi de har en felles kompetanse og identifiserer seg med hverandre. De opplever en verdi i å komme sammen for å dele informasjon, innsikt og råd med hverandre gjennom diskusjon og felles interaksjon. Min oppfatning er at organisasjoner bør kultivere for slike praksisfellesskap, og tilrettelegge for kunnskapshjelpende kontekster slik at kunnskapsarbeidere som deler en faglig interesse enklere kan komme sammen på tvers av organisasjonen og på denne måten fasilitere for kunnskapsdeling og kunnskapsoverføring (von Krogh et al. 2001; Wenger et al. 2002). Teknologiske hjelpemidler som IKTtilbyr er verdifulle støtteelementer i en kunnskapsintensiv og høy-teknologisk arbeidshverdag, men deling av den tause kunnskapen er likevel en prosess som må foregå uten datastøtte. Det er de menneskelige relasjonene og interaksjonen som er nøkkelen til å dele, overføre og utvikle taus kunnskap (von Krogh et al. 2001). | nor |