| dc.description.abstract | Både Astrid Lindgren og Maria Parr prises for å stille seg på barnets side i bøkene sine, og begge fremviser en stor respekt for barnet. De to forfatterne sammenlignes ofte, og av ulike grunner. Maria Parr har flere ganger understreket sin beundring for Lindgren. På bakgrunn av respekten og solidariteten begge forfatterne viser overfor barnet, ønsker jeg med denne oppgaven å belyse hvordan barnet fremstilles i romanene Ronja rövardotter og Tonje Glimmerdal. Valget falt på disse romanene nettopp på bakgrunn av antydninger om en dialogisk relasjon mellom verkene, noe jeg belyser i analysens siste del. For å belyse hvordan barnet fremstilles i disse romanene benytter jeg meg av ulike perspektiver på barn og barndom. Barnesynet introdusert av Jean-Jacques Rousseau har satt sterke spor i dagens samfunn, og arven fra Rousseaus pedagogikk står her sentralt. Forholdet til de voksne og til naturen står i mine øyne sentralt i begge verkene. Ulike teoretikere har belyst forholdet mellom barn og voksne i barnelitteraturen ved hjelp av maktteorier, hvor den voksnes makt over barnet står sentralt. I min analyse fokuserer jeg på det jeg omtaler som et kulturmøte mellom barna og de voksne. Ivar Selmer-Olsen trekker frem perspektiver på forholdet mellom voksne og barn som kulturmøter, hvor fokuset ligger på hva barna og de voksne kan lære av hverandre. Astrid Lindgren har selv understreket viktigheten av nærhet mellom barna og de voksne, og kritiserte barnelitteratur hvor barna ble egget opp mot de voksne, siden barns lykke er avhengig av en tilfredsstillende relasjon med minst en voksen. I Ronja rövardotter og Tonje Glimmerdal er tryggheten og kjærligheten barnet får fra de voksne sentral – den styrker barnet. Samtidig trenger de voksne også nærhet og kjærlighet fra barna: I begge fremstillingene kan barnet sies å inneha frelsende egenskaper overfor den voksne. Dette er i tråd med en romantisk fremstilling i tradisjonen etter Rousseau. Barnas forhold til naturen står også sentralt. I tråd med arven etter Rousseau, og i tråd med en tradisjon som ifølge Gunilla Halldén er spesielt fremtredende i Norden, gis barna stor frihet til å utfolde seg ute i naturen, uten sterk overvåking fra de voksne. Naturen fremstår som en oppdrager, og barnets frie lek i naturen er en kilde til læring og utvikling som gjør det i stand til å takle utfordringene det møter. Barnet settes i en spesielt nær relasjon til naturen, og ut i fra en økologisk diskurs fremstilles det som et ideal både i sitt forhold til, og i sitt syn på naturen. I den avsluttende analysen viser jeg at mye taler for at bøkene, og fremstillingen av barnet står i dialog med hverandre, og at man kan finne hypertekstuelle tendenser i Tonje Glimmerdals forhold til Ronja rövardotter, både i teksten og fremstillingen av barnet. Dette skaper flere likhetstrekk mellom de to barneskikkelsene. Sentrale nøkkelord i for fremstillingen av barnet i disse verkene kan sies å være barnets behov for trygghet og frihet. Både Astrid Lindgren og Maria Parr prises for å stille seg på barnets side i bøkene sine, og begge fremviser en stor respekt for barnet. De to forfatterne sammenlignes ofte, og av ulike grunner. Maria Parr har flere ganger understreket sin beundring for Lindgren. På bakgrunn av respekten og solidariteten begge forfatterne viser overfor barnet, ønsker jeg med denne oppgaven å belyse hvordan barnet fremstilles i romanene Ronja rövardotter og Tonje Glimmerdal. Valget falt på disse romanene nettopp på bakgrunn av antydninger om en dialogisk relasjon mellom verkene, noe jeg belyser i analysens siste del. For å belyse hvordan barnet fremstilles i disse romanene benytter jeg meg av ulike perspektiver på barn og barndom. Barnesynet introdusert av Jean-Jacques Rousseau har satt sterke spor i dagens samfunn, og arven fra Rousseaus pedagogikk står her sentralt. Forholdet til de voksne og til naturen står i mine øyne sentralt i begge verkene. Ulike teoretikere har belyst forholdet mellom barn og voksne i barnelitteraturen ved hjelp av maktteorier, hvor den voksnes makt over barnet står sentralt. I min analyse fokuserer jeg på det jeg omtaler som et kulturmøte mellom barna og de voksne. Ivar Selmer-Olsen trekker frem perspektiver på forholdet mellom voksne og barn som kulturmøter, hvor fokuset ligger på hva barna og de voksne kan lære av hverandre. Astrid Lindgren har selv understreket viktigheten av nærhet mellom barna og de voksne, og kritiserte barnelitteratur hvor barna ble egget opp mot de voksne, siden barns lykke er avhengig av en tilfredsstillende relasjon med minst en voksen. I Ronja rövardotter og Tonje Glimmerdal er tryggheten og kjærligheten barnet får fra de voksne sentral – den styrker barnet. Samtidig trenger de voksne også nærhet og kjærlighet fra barna: I begge fremstillingene kan barnet sies å inneha frelsende egenskaper overfor den voksne. Dette er i tråd med en romantisk fremstilling i tradisjonen etter Rousseau. Barnas forhold til naturen står også sentralt. I tråd med arven etter Rousseau, og i tråd med en tradisjon som ifølge Gunilla Halldén er spesielt fremtredende i Norden, gis barna stor frihet til å utfolde seg ute i naturen, uten sterk overvåking fra de voksne. Naturen fremstår som en oppdrager, og barnets frie lek i naturen er en kilde til læring og utvikling som gjør det i stand til å takle utfordringene det møter. Barnet settes i en spesielt nær relasjon til naturen, og ut i fra en økologisk diskurs fremstilles det som et ideal både i sitt forhold til, og i sitt syn på naturen. I den avsluttende analysen viser jeg at mye taler for at bøkene, og fremstillingen av barnet står i dialog med hverandre, og at man kan finne hypertekstuelle tendenser i Tonje Glimmerdals forhold til Ronja rövardotter , både i teksten og fremstillingen av barnet. Dette skaper flere likhetstrekk mellom de to barneskikkelsene. Sentrale nøkkelord i for fremstillingen av barnet i disse verkene kan sies å være barnets behov for trygghet og frihet. | nor |