Abstract
Barn med sosiale og kommunikative utfordringer vil som følge av sine vansker trenge mye tilrettelegging og støtte. Utfordringer med å tolke og forstå sosiale settinger samt kommunikative vansker gjør at de risikerer å bli diskvalifisert fra deltagelse i det sosiale liv. Dette prosjektet vil se nærmere på ulike strategier, teori og metoder som det vil være sentralt å benytte seg av i arbeidet med å skape en best mulig relasjon mellom barn som har sosiale og kommunikative utfordringer og nære omsorgspersoner og hjelpere rundt dem. Vivil og Dissimilis er gode eksempler på organisasjoner som har deltagere med sosiale og kommunikative utfordringer. Gjennom prosjektoppgaven søker jeg en dypere kunnskap og forståelse av hvordan man arbeider med å tilrettelegge og følge opp barn og unge i disse organisasjonene. I en fellesaktivitet hvor sosial fungeringen er et sentralt moment kan det virke selvmotsigende at den er ment for barn og unge som ofte i utgangspunktet har store utfordringer med å befinne seg i nettopp slike settinger. Foreldre er ofte de første som viser bekymring for barnets utvikling. Under arbeidet med barn som har sosiale og kommunikative utfordringer er samarbeid mellom de ulike partene som jobber med barnet viktig. Foreldre er de som kjenner sitt eget barn best og kan bidra med viktig informasjon, tanker og refleksjoner om videre arbeid i form av strategier og metode, i skolen så vel som på andre arenaer. Gjennom å benytte seg av informasjon fra de som kjenner barnet best, samtidig som man får oppleve barnet selv og skape sin egen forståelse av barnet, vil man stå bedre rustet til å skape en god sosial relasjon og forståelse av barnet. Denne relasjonen vil forhåpentligvis være gjensidig og barnet vil bli trygg på deg og vite hva det er som forventes av dem. En slik trygghet og gjensidig forståelse er viktig i arbeidet med barn som har sosiale og kommunikative vansker. I undervisningen er det sentralt at barnet har klare rammer og struktur slik at man både gir barnet oversikt over hva som skjer og skal skje, samt skape en forventning hos barnet slik at hverdagen blir forståelig og oversiktlig. Det vil dog alltid være en balansegang mellom å gi barnet trygghet i form av struktur og rammer, og det å utfordre barnet i uvante og ofte utfordrende situasjoner. Det er viktig at barnet får «prøve seg» i nye situasjoner og trene på å generalisere ferdigheter fra en undervisningssituasjon til andre settinger. Barn som har kommunikative vansker vil ofte ha behov for alternative eller supplerende kommunikasjonsformer. Alle barn er forskjellige og for å finne den best egnede kommunikasjonsformen for de som trenger en alternativ kommunikasjonsform er det viktig at alle involverte parter deler sine erfaringer og tanker. Innlæring av et nytt kommunikasjonsverktøy kan være krevende og til tider frustrerende, både for barnet og nære hjelpere. Tålmodighet og gode delmål og målsettinger så man kan evaluere om den nye kommunikasjonsformen er gunstig eller ikke er viktig. Det finnes en rekke alternative og supplerende kommunikasjonsformer hvor de mest sentrale inkluderer bruk av tegn, symboler i form av f.eks. bilder og piktogrammer og belønningsavtaler. Innlæring av verbalspråk kan gjøres parallelt med de alternative kommunikasjonsformene ved at lærer eller nær hjelper verbalt uttrykker hva barnet kommuniserer samtidig som barnet benytter sitt kommunikasjonsverktøy. Metodebruken i dette prosjektet er valgt med tanke på å skaffe mest og best mulig informasjon. En kvalitativ metode i form av intervju, og observasjon som supplerende metode ble vurdert som best egnet til å benytte seg av i henhold til prosjektets problemstilling og forskerspørsmål. Som forsker er det alltid viktig å være klar over sin egen for-forståelse av emnet som det forskes på og hvilken påvirkning det har i prosjektet. Det samme gjelder sentrale begreper som benyttes og det er viktig å forsikre seg om at forsker og informant har den samme tolkningen og forståelsen av sentrale begreper. Grunnlaget for drøftingen er informasjonen fra informantene relatert til forskningsspørsmålene presentert i avsnitt 1.2. Skolen, i form av lærer, Vivil og Dissimilis er representert som informanter. Dette er interessant da det understreker likheten i deres syn på sentrale områder, men også illustrerer ulikheter i tilnærming, vektlegging og gjennomføring av tilrettelegging, samt ulikheter i bruk av metoder. Balansen mellom å tilrettelegge, ha god struktur og rammer, og å utfordre barnet i uvante settinger er et sentralt tema i prosjektoppgaven. Samarbeid mellom de ulike instansene er også viktig.