| dc.description.abstract | Bakgrunn I Norge får flere tusen mennesker afasi hvert år. Som regel er hver person omgitt av venner og familie. Det fører til at flere enn kun den afasirammede blir berørt. I henhold til Nyström (2011) viser det seg at pårørende kan nedprioriterer seg selv for å ta vare på den afasirammede. Samtidig kan afasi fører til en plutselig endring, som kan forårsake usikkerhet og et svekket selvbilde hos pårørende (Kitzmüller, Aspelund, & Häggström, 2012). Pårørende viser som regel en stor vilje og forståelse for den afasirammede, men dette står i kontrast til hvor liten oppmerksomhet som blir satt av til deres problemer og behov for hjelp. Helsedirektoratet (2010) påpeker derfor at man også må fremme pårørendes følelser og erfaringer, samtidig som man må gi de støttende og avlastende tiltak. Dette fordi det kan bidra til å fremme pårørendes psykiske helse. Det har blitt utført en del forskning omkring hvordan pårørende klarer seg som omsorgspersonen. Det er derimot mindre forskning gjort omkring pårørendes egne problemer i en brått endret livssituasjon (Nyström, 2011). Jeg har derfor et ønske om å gjennomføre et studie med fokus på hvilke erfaringer og opplevelser pårørende til afasirammede har tilegnet seg. Oppgaven belyse hvordan de har det, og jeg vil med dette forsøke å fremme pårørendes følelser og erfaringer. Videre har jeg et håp om å øke oppmerksomheten rundt pårørende, for å bidra til å bedre de sin situasjon. Problemstilling og forskningsspørsmål Oppgavens problemstilling fokuserer på pårørendes erfaringer og opplevelser knyttet til det å være samboer med en afasirammet, derfor formuleres følgende problemstilling: Hvordan oppleves det å være pårørende til en som har afasi? For å belyse problemstillingen empirisk velges følgende forskningsspørsmål: Hvordan opplever den pårørende situasjonen etter at afasi inntraff? Hvilke personlige behov har pårørende, og hvordan takler de situasjonen? Hvordan påvirker skaden relasjonen mellom den pårørende og den afasirammede, samt andre? På hvilke måter er kommunikasjonen forandret etter at samboeren fikk afasi? Hvilken innvirkning har afasi på pårørendes identitet? Metode Forskningsprosjektet ble gjennomført med en kvalitativ empirisk tilnærming, med bruk av intervju for informasjonsinnhenting. Intervjuet ble utformet ut i fra et semistrukturert prinsipp. Oppgavens formål er å belyse pårørendes egne opplevelser og erfaringer, og vil derfor ha et fenomenologisk perspektiv. Jeg intervjuet fem informanter, som alle er samboere med en som har afasi. I analysen av datamaterialet benyttet jeg en tematisk gruppering, med utgangspunkt i studiens forskningsspørsmål. Jeg har valgt å gjøre rede for innsamlet data i et eget analysekapittel. Jeg benytter meg av illustrerende utsagn, samtidig som jeg presenterer resultatene i en beskrivende form. Deretter drøftes disse opp mot relevant teori. Resultater Samlet sett peker funnene i retning av at det var en stor påkjenning for informantene å oppleve at deres samboer fikk hjerneslag med afasi som følge. De opplevde at den første tiden var preget av usikkerhet og engstelse, samtidig som de syntes det var tøft å forholde seg til sin nye og uvante livssituasjon. Imidlertid var informantene der for den afasirammede, selv om det var krevende, da de selv opplevde tiden som svært utfordrende. Det ser ut som at samtlige er klar over at de må ta vare på seg selv, til tross for at de synes at det er krevende. Det er fordi hverdagen byr på flere utfordringer nå enn tidligere. Mange har videre merket en rolleendring, noe som fører til at informantene har et større ansvar nå. Til tross for dette har det vært vesentlig for mange å godta situasjonen, og gjøre det beste ut av det. Det de derimot savner er mer hjelp og støtte i hverdagen, da de mener at det kan bidra til økt energi og en mulighet til å gjøre noe på egenhånd. Dette er vanskelig nå, da de får dårlig samvittighet når de forlater den afasirammede. Funnene peker i retning av at informantene opplever forandringer knyttet til nettverk og sosial omgang, da de har mindre omgang med andre nå enn tidligere. Afasi har videre påvirket forholdet, da kjærestebiten og vennskapsbiten har en tendens til å bli dyttet til side. Til tross for dette understreker de at forholdet består av både nærhet og varme, og at forandringene ikke nødvendigvis hindrer et sterkt og godt samboerskap. Samlet sett kommer det frem at de kommunikative forandringene byr på utfordringer. Språkvanskene fører til at det har blitt vanskeligere å snakke sammen, både om enkle og mer kompliserte ting. Samtidig bidrar de språklige vanskelighetene til frustrasjon. Dette er noe informantene synes er utfordrede, da de ikke ønsker å bli irritert på den afasirammede. Til tross for dette, forstår noen av informantene den afasirammede godt. Det ser ut til å være en sammenheng mellom det å være pårørende og opplevelsen av egen identitet. Flere forteller om hvordan egen identitet har tatt utgangspunkt i det å være pårørende. På bakgrunn av funnene er det nærliggende å tro at informantenes identitet, til en viss grad, forandret seg da samboeren fikk afasi. Samtidig opplever de seg selv som mer negative nå enn det de gjorde før. Det er derfor nærliggende å tro at afasi har konsekvenser for de pårørende på et dypere plan, spesielt med hensyn til selvoppfatning. | nor |