Alvorlig grad av afasi og utvikling av benevning - og gjentagelsesferdighetene, som målt med Norsk Grunntest for afasi, sett i ett langsiktig perspektiv

Abstract

Bakgrunn og formål: Motivasjonen for å skrive denne studien om afasirammede med en alvorlig grad av afasi var med bakgrunn i egen interesse for afasi, og jeg ønsket å se på denne pasientgruppen fordi de gjennom teori er blitt fremstilt med en utsikt for bedring som svært lav, til tross for behandling. Jeg ønsket å undersøke denne utviklingen longitudinelt for og utforske om dette faktisk var tilfelle, og hvilke reelle muligheter som lå for den språklige utviklingen hos denne pasientgruppen. Benevning og gjentagelse ble valgt ut som fokusområde i studien med bakgrunn i forskning som viser at benevning - og gjentagelsesvansker er de vanskene som opptrer hyppigst som en følgevanske av afasi. Dette gjør kartlegging av disse vanskene svært relevante over tid særlig ovenfor gruppen med en alvorlig grad av afasi. Det er av stor viktighet å sette i gang kartlegging og logopedisk behandling av afasipasienter for å undersøke de språklige nedsettingene, som ofte følger en afasi, så snart som mulig for å oppnå best mulig resultat. Det benyttes mange ulike instrumenter til å teste disse ferdighetene, hvor den mest brukte i Norge er Norsk Grunntest for Afasi (NGA). Relativt få studier har undersøkt den langsiktige gjenopprettingen hos afasirammede. Fordi jeg fikk tilgang til et relativt stort utvalg av afasirammede gjennom kvalitetssikringsprosjektet til Sunnaas sykehus, ønsket jeg å benytte denne muligheten til å utforme dette studiets formål - å beskrive endringer i språkfunksjonen innen ferdighetene benevning og gjentagelse hos afasirammede opp til 6 år etter de var innlagt ved Sunnaas sykehus. Jeg ønsket også å se om variablene kjønn og alder hadde en effekt på utviklingen. Tidsperspektivet har vært sentralt for de undersøkelsene som ble gjort. Metode: For å belyse problemstillingen har jeg benyttet meg av både deskriptiv og analytisk statistikk for å undersøke utviklingen av skår ved deltestene benevning og gjentagelse, fra slaget og opp til 6 år etter slaget. Studien tar for seg 24 deltageres, med en alvorlig grad av afasi som diagnostisert gjennom Token - testen, utvikling av benevning - og gjentagelsesferdigheter hvor disse ble målt gjennom Norsk Grunntest for afasis deltester benevning og gjentagelse. Denne studien benytter seg av tre måletider, T1, T2 og T3, som gjør resultatene av disse undersøkelsene svært unike i forhold til andre studier som ikke har tre måletider. Det ble benyttet skår innsamlet ved tidligere undersøkelser, T1 og T2, og innsamling av egne undersøkelser, T3, sammen med tre andre masterstudenter ved UiO. Resultatene ble behandlet i Statistical Package for the Social Science (SPSS). Gjennom dette programmet vil man kunne behandle, analysere og framstille datamateriale. Resultater og konklusjoner: Resultatene viste at det var relativ stor spredning i benevning - og gjentagelsesskårene hos deltagerne, med en relativ høy stiging i skår ved begge ferdighetene opp til 6 år etter slaget. Den største delen av utvikling i skår var i den akutte og tidlig kroniske fasen av afasien, mellom T1 og T2, men undersøkelsene viste også utvikling over i den kroniske fasen av afasien. Undersøkelsene viste også at det var ulik utvikling i de to ferdighetene, hvor gjentagelse fortsatte i større grad enn gjentagelse å utvikle seg i den kroniske fasen. Studiets analyser viser tendenser til at begge ferdighetene ikke nødvendigvis vil nå et absolutt utviklingspunkt 1 år etter slaget, slik det gjennom tidligere forskning har antydet. Dette ser vi tydelig gjennom utviklingen av benevningsskåren fra T2 til T3. Gjentagelse syntes derfor og nå et maksimalt utviklingspunkt ca. 2,8 år etter slaget, basert på de analysene som ble gjort i denne studien. Analysene viste at det var en signifikant utvikling av skår ved deltesten benevning og gjentagelse frem til 6 år etter slaget. Studien undersøkte også sammenhengen mellom kjønn og alder på utvikling av skår. Det ble ikke funnet signifikante sammenhenger mellom kjønn og alder knyttet til resultatene i dette studiet. Analyse av alder viste likevel en mulig tendens mot at de yngre utviklet seg i noe større grad enn hva de elde gjorde. Oppgaven konkluderer med at det tyder på at afasirammede med en alvorlig grad av afasi utvikler sine ferdigheter innen benevning og gjentagelse i større grad over ett lengre tidsforløp enn tidligere antatt. Oppgaven anbefaler derfor at det trengs mer kunnskap og bevisstgjøring om de mulighetene som ligger i behandling av afasipasienter, selv etter perioden med spontan bedring på 1 år over i den kroniske delen av afasien.