Abstract
Når skole- og helsepersonell blir ført bak lyset – et intrikat puslespill En kvalitativ studie av helsepersonell og skolen i møte med mødre som lider av Münchausen by proxy syndrom. Med fokus på hva skolen og helsepersonell kan bistå med i møte med MbPS-saker. Bakgrunn og formål: Formålet med studien baserer seg på at en stor del av forskningen som har blitt gjort innen Münchausen syndrom by proxy, MbPS, har rettet mye av fokuset på mors rolle som overgriper, mens det har vært begrenset forskning på blant annet barnets opplevelser og hvilke utfordringer helsepersonell og skolen støter på i møte med MbPS-mødre og barn av mødre med MbPS. Også hvordan barnehage – og skolepersonell håndterer barn av mødre med MbPS kan ha stor betydning for barnets psykososiale utvikling, både sosialt, emosjonelt og intellektuelt (Killen 2004). Det har derfor være interessant å utforske rundt helsepersonell og skolen i forhold til MbPS, samt se hvilken spesialpedagogisk relevans dette fenomenet har. Jeg ønsket også å undersøke om det er en kobling mellom skole og helsektoren. Som student i spesialpedagogikk ville jeg vite hvilken rolle skolen spilte i MbPS-saker. Er MbPS like relevant i skolesammenheng eller er MbPS kun et medisinsk fenomen? På bakgrunn av dette ønsker jeg å argumentere for ansvaret de ulike instansene har i møte med MbPS-tilfeller. Derfor kan dette sees på som en avdekkende studie. Problemstilling og forskerspørsmål: Hovedproblemstilling: Hvilke utfordringer kan skolen og helsesektoren få i møte med mødre som lider av Münchausen by proxy syndrom? Forskerspørsmål: 1. Hvilke opplevelser kan helsepersonell ha i møte med MbPS-mødre? 2. Hvordan kan skolen og helsepersonell identifisere barn i faresonen? 3. Hva kan skolen og helsepersonell gjøre for å hjelpe barn av mødre med MbPS? Metode: Jeg ønsket å studere MbPS-fenomenet gjennom kvalitativt intervju. Det var vanskelig å finne informanter på bakgrunn av temaets sårbarhet. Jeg har derfor kun en informant i denne studien. Informant har gjennom intervjuet fortalt om sine erfaringer og opplevelser i møte med MbPS-saker. Intervjuguiden var semistrukturert med et par fastsatte kategorier som ble utgangspunkt for analysen senere. Det er transkripsjonen av intervjuene som utgjør mitt datamateriale. Datamaterialet jeg har benyttet i analysen har en fenomenologisk forståelse. Jeg har lagt fokuset i analysen på å tolke en dypere mening av informantens subjektive uttalelser via en helhetlig bevissthet av deres situasjon. Resultater og konklusjon: Jeg var ute etter å finne en link mellom helsesektoren og skolen. Mine funn indikerer til at skolen er en meget viktig kilde i MbPS-saker. I samtale med informant kom det i tillegg frem at det i møte med MbPS-mødre vil oppstå en del utfordringer for både skolen og helsepersonell som følge av mishandlingens spesielle dynamikk. Å kunne avdekke denne type barnemishandling er vanskelig på bakgrunn av den patologiske løgnen og mødrenes medisinske kunnskap. Feilaktige mistanker og feildiagnostisering av MbPS kan føre med seg fatale følger for alle involverte fagpersoner. Dette fører til at man handler svært varsomt i MbPS-saker og at mishandlingen pågår uoppdaget i flere år. Dermed er det fare for underdiagnostiering av MbPS. Dette kan igjen henge sammen med lite kjennskap til dette fenomenet. Dessuten er sannsynligheten for at mørketallene er høye, ganske stor. Vi lever i dag et familiesentret samfunn hvor MbPS-mishandlingen står i sterk kontrast med samfunnets behov for å se på mødrene som kjærlige og omsorgsfulle. Vi forsvarer oss gjennom sosial forvrenging mot realitetene gjennom å idealisere morskapet. Ofte ignorerer vi bevis som gir en pekepinn om at mor er årsaken til skade hos barnet. Uansett vil det i en hver mishandlingssak være nødvendig å involvere og engasjere seg slik at barnet blir ført til sikkerhet raskest mulig. Den største skaden gjør den som vender ryggen til (Raundalen & Schultz 2007:230). Masteroppgave ved Institutt for Spesialpedagogikk Universitetet i Oslo, våren 2014