Den politiske kroppens kirurger; Rettspsykiatriske fortolkninger av sjelen, 1902-1929.

Abstract

I straffeloven av 1902 innførte man et blandet prinsipp for utilregnelighet. På den ene siden satte man et medisinsk kriterie – sinnssykdom – som et umiddelbart utilregnelighetsgrunnlag for enhver straffbar handling. På den andre siden innførte man en mer åpen kategori – mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner – som grunnlag for utilregnelighet, men bare hvis handlingen skjedde på grunn av denne sinnstilstanden i gjerningsøyeblikket. Prinsippene for avgjørelse av utilregnelighet var på samme tid motstridende og utfyllende. Det medisinske kriteriet hadde avklarte institusjonelle rammer, men var også en avgrenset kategori. Det metafysiske kriteriet hadde en delvis uavklart funksjon i strafferetten, men hadde til gjengjeld et bredere grunnlag for sin anvendelse siden det inntok sinnslidelser som falt utenfor sinnssykdom. I denne oppgaven undersøkes de varig svekkede eller mangelfullt utviklede sjels-evnene slik de kom til anvendelse i rettspsykiatriske erklæringer i tidsrommet 1902-1929, hvor straffeloven gjennomgikk en revisjon og paragrafen for utilregnelighet ble endret. Ved å trekke veksler på begreper utviklet i STS – først og fremst grensedragende innretning og kontekstualisering som produktiv praksis – vil oppgaven utforske hvem det var som fikk sjelsevnebegrepet anvendt på seg, og hva legene la til grunn når de anvendte begrepet. Opp-gaven drøfter forklaringsressursene de sakkyndige benyttet og det institusjonelle rommet hvor 'sjelen' fikk mening, ved å utforske forholdet mellom psykiatrisk teori og rettssakkyndig praksis.