| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en kvalitativ casestudie av hva som driver innovasjons- og implementeringsprosesser i helsesektoren. Siden dette emnet har et bredt forskningsområde, har jeg avgrenset det til utvikling innenfor ett medisinsk fag – transfusjonsmedisin. Formålet med oppgaven er å vise at innovasjonsvirksomheten i medisin er en komplisert prosess som innebærer samarbeid mellom ulike aktører – både interne og eksterne, fra offentlig og privat sektor. Samarbeidet mellom heterogene miljøer om medisinske innovasjoner som et studieobjekt, krever en systemtilnærming. Med denne hensikten har jeg valgt å benytte tre teoretiske perspektiver: Multi-nivå-perspektivet (MLP), Helseinnovasjonssystemet (HIS) og diffusjonsteorien. Alle disse skaper til sammen en ramme som hjelper med å kartlegge aktørene og forbindelsene mellom dem. Studien er basert på data som er blitt samlet via dokumentanalyse og kvalitative forskningsintervjuer med spesialister innen transfusjonsmedisin og anestesiologi, der flere av dem er engasjert i innovasjonsvirksomhet ved Oslo universitetssykehus (OUS). Utviklingen som har skjedd i transfusjonsmedisin i løpet av 1900-tallet har ført til endringer i forståelsen av de fysiologiske prosessene som foregår ved blødninger, og ikke minst hvilke konsekvenser transfusjon kan ha for pasienter. Dette har lagt grunnen til endringer i behandlingsmetodene av blodtap ved akutte og kirurgiske tilfeller. Dessuten kan ikke man se på transfusjonsmedisin som et enkelt fag, men i sammenheng med konvergerende medisinske spesialiseringer, som anestesiologi og kirurgi. Resultatene viser at behovet for medisinske innovasjoner, og dermed en innovasjonsdriver, kan formes ut fra samarbeidet mellom lege og pasient. Samtidig kan innovative produkter og teknologiske nyvinninger i markedet og handlinger i samfunnet, også på verdens basis, forårsake utvikling i sektoren og drive innovasjonsvirksomheten fremover, og transfusjonsmedisin er et godt eksempel på det. Casen illustrerer at det finnes gap i forbindelsene mellom det vitenskapelige medisinske miljøet og det teknologiske miljøet og i kommunikasjon mellom leger og ledelsen i sykehusene. Transfusjonsmedisin er et godt eksempel også på den gjensidige avhengigheten mellom industrien og helsemiljøet. Den moderne blodbankvirksomheten er ikke mulig uten samarbeid med industrien, ikke kirurgi eller anestesiologi heller. Rollen til statlige myndighetene er vesentlig for utvikling og implementering av medisinske innovasjoner, da politikken kan påvirke avgjørelsen om retningen for utvikling, og om innovasjon blir tatt i bruk. Staten kan bidra til at flere forskningsmiljøer, eller innovasjonsnisjer, blir skapt her i landet. På denne måten vil tilstrekkelig finansiering av sykehusene, dannelse av utviklingsbudsjett og en ny prioriteringsprosess blant medisinske felt, samt at myndighetene gjør en revurdering av forholdet til samarbeidet med industrien føre til en produktiv, rasjonell og resultatorientert utvikling av helsetjenesten. Som resultat har det blitt oppdaget behov for eget innovasjonsparadigme for medisinske innovasjoner under forskningsprosessen, som både ville omfatte større sosiale og politiske miljøer, hvor helsesektoren egentlig er plassert. Det sosiale aspektet spiller en viktig rolle for helsearbeid, i særlig grad for transfusjonsmedisin, så lenge dette faget avhenger av samfunnets deltagelse i form av blodgivere. Den etiske siden ved er også et viktig spørsmål i forbindelse med valg av en kostbar behandling, som også kan ha samfunnsmessige konsekvenser. Resultatene viser også at utviklingen av medisinske innovasjoner ikke kan være konsentrert kun på radikale innovasjoner, men at det også må foregå inkrementelle forbedringer av de etablerte behandlingsmetodene. Radikale innovasjoner karakteriseres med betraktelig høyere grad av usikkerhet, både når det gjelder kostnader og trygghet for pasienter. Oppgaven viser behov for flere undersøkelser i ulike medisinske felt, så vel som tverrfaglig samarbeid dem imellom om innovasjon. | nor |