Abstract
Nilvassdraget er i dag preget av en konflikt mellom oppstrømslandene og nedstrømslandene. Kjernen i denne konflikten er avtalene fra 1929 og 1959. Disse avtalene gir nedstrømslandene Egypt og Sudan et tilnærmet monopol på alt vannet i Nilen. Lav økonomisk vekst, politisk ustabilitet, og væpnet konflikt i er noen av grunnen til at oppsrømslandene lenge ikke maktet å utfordre denne situasjonen. Siden 1990 tallet har imidlertid flere av oppstrømslandene opplevd betydelig økonomisk og politisk stabilisering, og flere av dem har begynt å utfordre det Egyptiske hydro-hegemoniet . Av alle oppstrømslandene er kanskje Etiopia den sterkeste utfordreren fordi mellom 80-90% av alt vannet som renner inn i Egypt kommer fra Etiopia. Etiopia er også i løpet av de siste tiårene blitt en av de sterkeste statene på kontinentet. Denne oppgaven undersøker hvorfor Egypt fremdeles nekter å reforhandle 1929 og 1959 avtalene. Dette er gjort gjennom en tredelt analyse. Den første undersøker om det har forekommet maktendringer mellom Egypt og Etiopia siden 1990. Det blir her fastslått at Etiopias saksspesifikke makt har økt betraktelig og at Etiopia siden tidlig 2000 har vært i stand til å gjennomføre utbygginger til tross for Egyptiske protester. Den andre analysen benytter enkle spillteoretiske modeller og undersøker forventet nytte av ulike Egyptiske handlingsalternativer. Denne analysen konkluderer med at Egypt kan forvente størst nytte av en reforhandling gitt maktendringene som har forekommet. Den siste analysen fokuserer på det nasjonale heller enn det internasjonale. Det virker som om den interne politiske kostnaden av å reforhandle er så stor at Egypt foretrekker å ikke gjøre dette. Dersom dette stemmer kan det ha betydelige implikasjoner for muligheten til å opprette et multilateralt samarbeid om forvaltningen av Nilen.