Abstract
Vannkraft er en fundamental del av Norges energiforsyning, og som en evigvarende kilde til energi blir det ofte omtalt som vårt arvesølv. Eierskapet til norske vannkraftressurser har tradisjoner tilbake til begynnelsen av 1900-tallet da den første lovgivningen ble utformet og hjemfallsretten innført. I 2000 startet ESA (EFTAs overvåkningsorgan) etterforskningen av ordningen med hjemfall av vannkraftressurser til staten. De mente at forskjellen i regulering for offentlig og private eiere av vannkraft utgjorde en diskriminerende restriksjon på EØS- reglene om fri etablering og kapitalflyt. Denne oppgavens siktemål har vært å forstå beslutningsprosessen hos norske myndigheter hvor man skulle tilpasse konsesjonslovgivningen for vannkraftressurser slik at det ble i samsvar med EØS-lovgivningen. Tidsperioden som har blitt studert har vært fra ESA tok den første uformelle kontakten med norske myndigheter om hjemfallsretten i 2000, og fram til 2008 da Stortinget fattet vedtak i saken. Beslutningsprosessen er avgrenset til de tre fasene agendasetting, utredning og vedtak. To teoretiske perspektiver har blitt brukt for å kaste lys over beslutningsprosessen, et instrumentelt perspektiv med en hierarkisk variant og en forhandlingsvariant, samt et kulturelt perspektiv. Det valgte forskningsdesignet er casestudie. Funnene fra analysen peker på at eksisterende maktstruktur i vannkraftsektoren med et sterkt kommunalt og fylkeskommunalt eierskap hadde betydning for atferden hos aktørene i alle deler av beslutningsprosessen. Dette var ikke så synlig i begynnelsen av prosessen, da man hadde en hierarkisk styring fra Bondevik II-regjeringen med et ønske om delvis brudd med eksisterende forvaltningstradisjoner. Etter enorme reaksjoner på deres lovforslag fra 2002, særlig fra kommunal sektor, kom beslutningen om å sette ned et offentlig utvalg. Utvalget kunne ikke gi noen klare anbefalinger om løsning til myndighetene. Den nye rødgrønne regjeringen fra 2005 ga signal om en ny linje overfor ESA der man valgte å stå på det eksisterende regelverket. Atferden kan forstås gjennom å studere de uformelle normene og verdiene hos både embetsverk og politikere. Norge tapte i EFTA- domstolen i juni 2007 og ble dømt for forskjellsbehandling mellom private og offentlige aktører. Samtidig ga retten Norge medhold i at offentlig eierskap i seg selv var et legitimt hensyn. Konsolideringsmodellen vedtatt i august 2007 justerte det EFTA-domstolen påpekte at ikke var konsistent i det offentlige eierskapet, og bygger i så måte direkte videre på prinsippene i det eksisterende offentlige vannkraftregimet.