Abstract
Denne oppgaven er en idéanalyse av den ideologiske argumentasjonen til Arbeiderpartiet og Høyre ved innføringen av pensjonsreformen på 2000-tallet. Bakgrunnen for prosjektet var et ønske om å finne ut mer om ideologi, konsensus og velferdspolitkk i nyere tid. Oppgaven tok sikte på å besvare to problemstillinger: Hvilken ideologisk forankring dominerte i argumentasjonen hos Arbeiderpartiet og Høyre knyttet til pensjonsreformen på 2000-tallet? og Gir disse debattene støtte for Tingstens tese om ideologienes død i moderne vestlige samfunn? Og på hvilken måte? Den første ønsket å beskrive, og la opp til en samtidshistorisk undersøkelse av et fenomen, mens den andre ønsket å forklare med bruk av et konkret teoretisk rammeverk. I tillegg la den opp til en tredje, underordnet problemstilling, som ønsket å plassere Arbeiderpartiet og Høyre opp mot deres ideologiske fundament. Bakgrunnsstoffet inkluderte et generelt perspektiv på pensjonssystemet før reformen, en gjennomgang av arbeidslinjen i norsk politikk, en liten utredning om pensjonsreformen og prinsippene bak, samt partihistorien til Arbeiderpartiet og Høyre. Selve analysen ble gjennomført ved bruk av idealtyper, som ble konstruert i et firefeltsskjema, med to idealtyper til venstre og to til høyre. Disse ble benyttet til å gjennomgå fire stortingsdebatter knyttet til pensjonsreformen. Det generelle funnet var at det i stor grad var partiideologi som preget mye av argumentasjonen til de to partiene i debattene, men at dette var underordnet ønsket om å gjennomføre en reform. Tingsten ble delvis falsifisert, men i noen generelle fellesantakelser om verden, arbeid og mennesker var det tendenser til det han kaller overideologi, eller styringsideologi. Ellers var konfliktnivået lavt og partiene er generelt moderate i forhold til tidligere tider. Forståelsen av hvordan ting er og henger sammen deltes i stor grad, mens i spørsmålet om hvordan ting bør være var det større uenighet. Partiene var fortsatt tro mot sitt ideologiske fundament.