Erkebiskop Olav Engelbrektsson taler sin sak. En analyse av erkebiskopens politiske korrespondanse og utvalgte notater 1523-1533
Metadata
Show metadataAppears in the following Collection
- Historie [1487]
Abstract
Olav Engelbrektsson var Norges siste erkebiskop (1523-1537). Da han rømte landet 1. påskedag 1537, var kampen for det norske riksrådet og for den norske katolske kirken tapt. Denne oppgaven bygger på erkebiskopens politiske korrespondanse i perioden 1523-1533, og tar for seg brev og utvalgte notater, de notatene som erkebiskopen skrev i tilknytning til riksmøtet i Bud. Formålet var å la Olav Engelbrektsson tale sin sak. Jeg har vist at erkebiskopen i store deler av sin embetstid var i en svært presset situasjon, noe som blant annet gav seg utslag i hans korrespondanse, særlig til svenskekongen Gustav Vasa og danskekongen Fredrik 1. Å unngå åpen konflikt med disse, har vært essensielt for Olav Engelbrektsson, og hovedgrunnen var at kongene var mektige lutheranere med mulighet til å torpedere hele hans maktgrunnlag. Eksempelvis oppgir han vikarierende motiver for ikke å møte til dansk-norske herredager for ikke å provosere Fredrik, men unngikk samtidig å krone ham. I tillegg skriver han konsekvent mer forsiktig til kongene når han skriver brev til kongene og til andre, som omhandler samme sak. Både stil og saksinnhold understreker dette. Erkebiskopen er derfor svært opptatt av å glatte over i brev til kongene, mens det han egentlig mener, er skjult. Dette korresponderer godt med James C. Scotts teorier som han har utformet i Domination and the Arts of Resistance. Hidden Transcripts, New Haven og London 1990, og som omhandler interaksjonen mellom en undertrykt og en dominerende part. Scott oppfordrer oss til å undersøke den skjulte interaksjonen, hidden transcripts , for å komme bak den åpne interaksjonen, fasaden. Dette har jeg gjort i denne oppgaven, og metoden har sine fordeler. For det første oppfordrer metoden til å lese mellom linjene. For det andre omhandler teorien mellommenneskelige forhold med allmenngyldig karakter. Den antropologiske metoden er således uavhengig av tidsavstanden til hendelsene. På samme måte som Scotts teorier sier noe vesentlig om maktrelasjoner i seinere tid, så sier den også noe viktig om maktrelasjoner på Olav Engelbrektssons tid. Metoden bygger derfor bro over til 1500-tallet, og hjelper en med å stille adekvate spørsmål til teksten. Olav Engelbrektsson var opptatt av å forsvare både riket og kirken. Helt grunnleggende har kampen for norske len og eiendommer vært, både når det gjelder verdslig og kirkelig gods. I et av notatene til Bud-møtet framgår det at Olav Engelbrektsson var bekymret for at klostrenes og Domkirkens eiendommer ville bli inndratt slik at riket ville bli underlagt Danmark med arvelig rett (DN X 673). Også hans oppdemning mot lutherdommen må derfor ses i nøye sammenheng med kampen for riket og norske selvstendighet. Takket være en rekke privatarkiver, blant annet Münchensamlingen som er etter erkebiskopen selv, er det bevart politisk korrespondanse fra perioden. Likevel er kildetapet stort, særlig på grunn av seierherrens rett til å bestemme over historien, og kildetapet får konsekvenser. Når det gjelder synet på erkebiskopen, kan kildetapet for det første forklare hvorfor det fins så få belegg for hans politiske engasjement, kanskje særlig knyttet til samlingen av riksrådet. For det andre taler de få kildene som belegger Olavs verdslige engasjement, til hans fordel. Olav Engelbrektsson gikk inn i store og tunge saker som krevde kunnskap, mot og karakterstyrke. Jeg har argumentert med at større kildetilfang ville ha gitt flere kilder som hadde pekt i samme retning. På den annen side har letingen mellom linjene etter den skjulte interaksjonen, til en viss grad kompensert for dette kildetapet. Etter mitt syn er derfor Olav Engelbrektsson verken passiv og tiltaksløs, men en erkebiskop som tar veloverveide avgjørelser for å fremme sine mål, samtidig som han vektlegger å unngå et åpent brudd med kongene. På den måten kjempet han både for det norske riket, for den norske katolske kirken og for indre norsk selvstyre.Errataliste
Foruten noen språklige svakheter har to tall-feil sneket seg inn i oppgaveteksten:
Side 10, linje 9: ”16 tapte brev” skal være ”13 tapte brev”.
Side 61, linje 2: ”februar 1928” skal være ”februar 1529”.
Språklig justert oppgave kan tilsendes ved forespørsel til roarholte at hotmail.com.