Vest-Tysklands møte med nazifortiden på filmlerretet

Abstract

Hvordan har (vest)tyske filmer om Det tredje riket bearbeidet den vanskelige nazifortiden? Hvilke sider ved naziperioden tok de opp, og hvilke ble utelatt? Dette blir besvart ved å analysere ulike filmer utgitt i perioden fra 1950-tallet og fram til i dag i lys av politiske endringsprosesser i Vest-Tyskland og i den (vest)tyske historiografien om Det tredje riket. I oppgaven har jeg belyst hvordan filmene fra 1950-tallet stod i de konservative styresmaktenes tjeneste, og bidro til at man ikke tok et ordentlig og kritisk oppgjør med fortiden ved å unnskylde store deler av den tyske befolkningen. Dette forandret seg dramatisk på 1960- og 1970-tallet da nye politiske og kunstneriske krefter satte et kritisk søkelys på arven etter naziregimet, og der foreldregenerasjonens forbrytelser ble gransket. Den kritiske trenden fortsatte inn på 1980-tallet og fram til gjenforeningen, og folkemordet på jødene fikk også en sentral plass i flere filmer fra dette årtiet. Dog har det vært en trend etter gjenforeningen at man har vendt tilbake til filmer som bekrefter at tyskerne var ofre på lik linje som alle andre og at det kun var et fåtall på toppen som egentlig var nazister. Dette har skjedd på tross av den politiske og historiografiske utviklingen. Man sitter fremdeles igjen med inntrykket om at det er mange ofre, men ingen gjerningsmenn, slik som på 1950-tallet.