Verdier i endring. En studie av Høyres familiepolitikk 1977-1985.

Abstract

Denne oppgaven tar for seg Høyres familiepolitiske plattform fra 1977 og frem til 1985. Fra krigens slutt og frem mot 1970-tallet var Norge preget av en økonomisk vekst og stabile demografiske forhold. Dette endret seg betraktelig i løpet av 1970-tallet. De verdiene som tidligere hadde vært selve bærebjelkene i samfunnet ble satt under press. Alder ved første ekteskap steg, fruktbarhetstallene sank og stadig flere skilte seg. Disse faktorene var en av flere som førte de ikke-sosialistiske partiene sammen før stortingsvalget i 1977. Både Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet uttrykte bekymring over utviklingen. Jan Peder Syse omtalte 1970-årene som en åndelig nedgangstid. De ikke-sosialistiske partiene med unntak av Venstre gikk sammen inn mot valget i 1977, og dannet på denne måten en verdikonservativ blokk mot Arbeiderpartiets tilsynelatende radikalisering av Norge. De ikke-sosialistiske partiene tapte valget med den aller minste margin. Allikevel kunne spesielt KrF og Høyre konstatere at det verdikonservative normforsvaret hadde gitt resultater. Det var et historisk sterkt Høyre som gikk inn i fire nye år i opposisjon. Samtidig er det interessant å undersøke hvordan 1970-tallets tidsånd påvirket Høyre i perioden frem mot stortingsvalget i 1981. Selv om den verdikonservative linjen hadde gitt gode resultater, var det et økende antall Høyrerepresentanter som markerte avstand en slik politikk. Perioden frem mot 1981 ble derfor preget av en intern uro som var unormal for Høyre. I denne studien har jeg derfor fokusert på familiepolitiske enkeltsaker som tydeliggjorde den ideologiske splittelsen i Høyre. Hvordan denne uenigheten påvirket forholdet mellom Høyre og de andre ikke-sosialistiske partiene er et spørsmål jeg undersøker nærmere i denne delen av studien. Høyre gjorde nok et sterkt stortingsvalg i 1981 og kunne danne regjering alene. Det vellykkede nederlag som Willoch formulerte det, førte til at Høyre hadde alle muligheter til å føre en familiepolitikk i tråd med partiets ideologiske grunnlag. Jeg har tatt for meg et utvalg av familiepolitiske enkeltsaker som var på dagsorden mellom 1981-1983. Det sentrale spørsmålet i denne delen av studien har vært å undersøke hva som kjennetegnet Høyres familiepolitikk frem mot regjeringsutvidelsen i 1983. Mye i kildematerialet tyder på at Høyre først og fremst førte en verdikonservativ familiepolitikk. Men var det virkelig slik? Etter regjeringsutvidelsen i 1983 fikk Høyre selskap av et KrF som var ivrige etter å markere egen familiepolitikk. Arbeidet med regjeringens familiemelding av 1985 er her spesielt av interesse. Det som tilsynelatende hadde fungert som et ikke-sosialistisk samlingspunkt ble et problemområdet for Willochs regjering. Hvordan gikk dette til, og hva var bakgrunnen for at to verdikonservative partier ikke klarte å bli enige om et familiepolitikkens ideologiske grunnlag er et spørsmål jeg har sett nærmere på i studiens avsluttende kapittel.