Abstract
I denne avhandlingen undersøker jeg hva det er som utgjør det egenartede ved Knut Hamsuns vandrerbøker fra begynnelsen av 1900-tallet, først og fremst Under høststjærnen, men også En vandrer spiller med sordin og Den siste glæde. Utgangspunktet er at bøkene fra denne «overgangsfasen» i forfatterskapet har fått en marginalisert posisjon i Hamsun-resepsjonen, men hva er grunnen til det, og hva ligger egentlig i betegnelsen «overgangsverker»? Har man virkelig unngått å lese bøkene i pietet for den store dikteren, eller har man bare ikke evnet å lese dem på deres egne premisser? Etter en introduksjon av tendensene i Hamsun-forskningen, hvor jeg særlig støtter meg til Atle Kittangs oppgjør med de ulike «mytene», ser jeg på det nære forholdet mellom førstepersonfortelleren og den empiriske forfatteren, og forsøker å gjøre rede for hvordan Hamsun, ved å blande fakta og fiksjon, åpner for en lesning av bøkene på bakgrunn av biografien. Ved å se på forholdet mellom de tre bøkene, hvordan det er naturlig å lese dem som en trilogi, blir det mulig å få et bedre inntrykk av den utviklingen som finner sted i denne fasen av forfatterskapet. Før jeg går videre til kapittel tre gjør jeg også en rask gjennomgang av hovedpoengene i et par av de viktigste bidragene til forståelsen av vandrerbøkene. I kapittel tre gjør jeg en lesning av Under høststjærnen hvor jeg går nært på teksten og undersøker de viktigste motivene i den. Jeg ser på hvordan personlige og samfunnsmessige forhold har vært en betingelse for tilblivelsen av boka, og hvordan aldrings- og stagnasjonsangst kommer i konflikt med et behov for å vende hjemover og ta et oppgjør med den forfatteridentiteten byen sperrer ham inne i. Til slutt undersøker jeg hvordan Under høststjærnen har blitt lest, for å prøve å finne et svar på hvorfor den, og de to andre bøkene i trilogien, har fått en så beskjeden plass i Hamsun-resepsjonen. Jeg forsøker å definere deres egenart, og vise hvordan det er det stilistiske mangfoldet, den fundamentale ironien, og jeg-fortellerens konfliktfylte forhold til seg selv og til den verdenen som omgir ham, som utgjør disse bøkenes vage særpreg. Slik argumenterer jeg for å lese vandrerbøkene som et oppgjør med egen identitet, en utforskning av en ny litterær stil, og som et uttrykk for en overgang.