Lapsen og den tomme tronen. Styringsgenealogiens politiske opplysningsfunksjon

Abstract

I oppgaven undersøker jeg den politiske funksjonen til Michel Foucault og Giorgio Agambens genealogiske analyser av moderne statlig styring. Jeg gir først en lesning av Foucaults genealogiske metode hvor denne forstås som en historisk-positivistisk kritikk av beviselig feilaktige antagelser om historisk kontinuitet og nødvendighet. Denne kritikken innehar muligheten for en politiserende opplysningsfunksjon på vegne av aktørene involvert i den kritiserte diskursive praksisen, men møter problemer knyttet til Foucaults forståelse av det politiske som den moderne lapsens uforpliktende politisk-kreative omgang med tradisjonen. Ved så å undersøke Foucaults konkrete analyser av styringslogikken fra Collège de France i perioden 1976-1979, argumenterer jeg for at moderne statlig styring utgjør et spesielt velegnet objekt for genealogien som til en viss grad gir den et sterkere, konkret-normativt grunnlag. Kritikken og den politiske funksjonen forblir allikevel noe underutviklet, og for å bøte på dette bryter jeg Foucaults styringsgenealogi mot Agambens mer totaliserende styringsgenealogi i Homo Sacer II,2. Slik, og gjennom en parallell sammenstilling av Agambens politikkbegrep med Foucaults, prøver jeg å få klarest mulig frem hvordan styringsgenealogien kan tilskrives en positivistisk, konkret og genuint politisk og ansvarliggjørende opplysningsfunksjon.