| dc.description.abstract | Flere har den senere tiden påpekt fremtredelsen av en pøbelaktig kvinneskikkelse i litteraturen. Velkommen til antiheltinden og kvinden som skvat skrev journalist Mette-Line Thorup 4. september 2008 i Information. Skvat er en person som mangler mot eller viljestyrke, skvat er den lille mengden væske som skvulper over kanten. Det ble skrevet om grenseløse kvinner og kvinnerollens begrensninger. Og nå er hun altså her: antiheltinnen. Men kvinnen i litteraturen har jo sprengt grenser før, og likevel ble det altså fremhevet at antiheltinnen er ny. I Litteraturvitenskapelig leksikon blir antihelten definert som en litterær helt med negative egenskaper. Lilian Furst og James Wilson skriver i essaysamlingen The Anti-Hero: His Emergence and Transformations at man vil bli skuffet dersom man leter etter et entydig svar på hva en antihelt er. Summen av essayene sirkler likevel rundt en del samlende prinsipper. Antihelten har en passiv natur og drives av lystprinsippet. Han har en uvilje mot å forandre både seg selv og verden. Men passiviteten er aldri dødbringende; han evner å beholde håpet. Det er gjerne en del ironi implisitt i optimismen, og Furst hevder selvironien er det konstituerende for antihelten. Ved å vise gapet mellom det reelle og det ideelle latterliggjøres heltens strev, og antihelten blir stående som en opprører mot rådende verdier. Han kommuniserer med samtiden og gir en annen erfaring av å være menneske. I denne oppgaven har jeg søkt å finne antiheltinneligheten i tre forskjellige litterære karakterer. Jeg har lagt to kvinnelige pøbler under en psykoanalytisk lupe og studert deres annerledeshet. Fanny Frandsen fra Trisse Gejls Skjul (2008) er blitt sammenliknet med den grenseløse Hulda Kråkefjær fra Tredje person entall (2008) av Vigdis Hjorth. Både Fanny og Hulda eksemplifiserer pøbelvirksomhet i større eller mindre grad. Fyll, forbrytelser og selvdestruktivitet gjorde det relevant, i lys av den senere tids påpekning av lite flatterende kvinnekarakterers fremvekst i litteraturen, å undersøke deres likheter og ulikheter. Psykoanalytisk teori har vært et velegnet middel til å forstå hva annerledesheten deres har bestått av. Målet har vært å granske Huldas og Fannys annerledeshet for å finne hva som bidrar til å plassere noen i en antiheltinnekategori. Hva er en antiheltinne? Og er hun virkelig ny? Hvorfor trer hun i så fall frem først nå? Ved siden av Fanny og Hulda plasserte jeg elleve år gamle Pym fra Pym Pettersons mislykka familie (2012) av Heidi Linde. Pym og Fanny er, i motsetning til Hulda, blitt definert som antiheltinner. Med god hjelp fra blant andre Sigmund Freud, Julia Kristeva, André Green, Walter Benjamin, Søren Kierkegaard og D. C. Muecke har jeg funnet det antiheltinnelige. Én kvinne trer over i sørgespillet. Å spille med sorgen blir hennes nøkkel til nytelse, der den hvite sorgen både iscenesettes og brukes som skalkeskjul for å slippe å gjøre noe. Den andre kvinnen forblir i tragedien. Og antiheltinnen trives ikke i tragedien. Å være en pøbel er rett og slett ikke tilstrekkelig for å få benevnelsen antiheltinne. Videre har jeg studert de tre i lys av samtidens anomiske risikolandskap. Jeg plasserer dem i et lukket rom, et åpent rom og et annet rom. Antiheltinnen gir en annen erfaring av å være menneske. Fannys erfaring eksemplifiserer overlevelsesstrategier for å mestre et indre og ytre Arktis. Hennes kompass er det ironiske, tvetydigheten, som frigjør fra fasiten. Huldas erfaring er tilværelsens ufrihet. Hennes skjebne viser at en hendelse gjerne begynner et sted der man ikke kan gripe den. For Hulda er smerten det sanneste. Antiheltinnen viser at det er tanken som teller, og at tro kan flytte fjell. Hun gestalter i det hele tatt frihet i en anomisk samtid fratatt fasit, og kan på (nesten) ingen måte sies å være en heltinne. Antiheltinnen er blitt sagt å være en ny litterær karakter, og det er jeg villig til å si meg enig i. Kvinner har vært katastrofale før, men lystprinsippet blir styrende for antiheltinnens annerledeshet, slik at den likevel blir annerledes i all sin annerledeshet. Den er verken ledsaget av håpløshet eller dødelige moralske følger fordi alle former for misnøye kolliderer med velbehaget. | nor |