Kants transcendentale idealisme og det enhetlige subjekt

Abstract

Til grunn for en mulig objektiv erkjennelse krever Kant at påstanden «jeg tenker» må kunne ledsage alle våre forestillinger. Det foreligger imidlertid ingen konsensus rundt hva «jeg» refererer til når vi leser Kant, eller hvordan jeg som et enhetlig subjekt passer inn i den transcendentale idealismens rammeverk. Den transcendentale idealisme hviler på en distinksjon mellom fremtredelser og tingen i seg selv (Das Ding an sich). Det er min oppfatning at denne distinksjonen ikke i tilstrekkelig grad har blitt diskutert i direkte tilknytning til Kants implisitte syn på jeget, og da ofte på et vis som medfører en problematisk regress. Ved å føre nettopp en slik diskusjon omkring jeget spesifikt, ønsker jeg i min oppgave å besvare to overordnede hovedspørsmål: (1) hvorvidt Kants distinksjon mellom jegets empiriske og intelligible karakter kun er funksjonell eller eksplisitt ontologisk (eller begge); og (2) hvorvidt svaret på (1) leder oss til å forklare den transcendentale idealismens dikotomi under én eller to ontologiske verdener.