Hvem er Julie? En tverrvitenskapelig tilnærming til rolletolkning i dramatikk.

Abstract

Det moderne dramabegrepet henviser til to ulike perspektiver: I litteraturvitenskapelig forstand henviser begrepet drama til en dramatisk tekst, og det er først og fremst den skriftlige teksten som er objektet for analysen. I teatervitenskapelig forstand henviser begrepet til selve scenerealiseringen som den dramatiske teksten gir muligheter for. Allikevel forsker to ulike vitenskaper på nøyaktig samme objekt. Det finnes dermed to måter å tolke en rollefigur på. Ved nærmere øyesyn har forskningstradisjonene i mange år tatt sterk avstand til hverandre. Allikevel ser det i dag ut til at det foregår en holdningsendring på området, og at både litteratur- og teatervitere åpner opp for en tverrvitenskapelig forskning. I denne oppgaven gjør jeg en undersøkelse av de to vitenskapenes grunnleggende syn på rolletolkning, samt hvilke litteraturvitenskapelige og skuespillertekniske metoder vi har til rådighet i tolkningsarbeidet. Jeg tar utgangspunkt i at det finnes en rekke intensjoner med karakterens utforming i teksten, og spør derfor: Hvilke redskaper bruker litteraturvitere for å tolke og analysere disse intensjonene, og hvilke redskaper bruker skuespillere for å lete opp og transformere disse intensjonene til en fysisk form? Jeg eksemplifiserer de ulike metodene og redskapene ved å analysere August Strindbergs tittelrolle i Fröken Julie. Ett naturalistiskt sorgespel med ett förord av författaren (1888) fra begge perspektiver. Deretter sammenfatter og sammenligner jeg de to analysene for å se etter likheter og forskjeller i utgangspunkt, metoder, teknikker og begrepsapparat. Jeg diskuterer underveis om en potensiell fruktbar syntese av perspektivene er mulig, og eventuelt hvordan og på hvilke områder. Sammenligningen viser at mens litteraturviteren analyserer et kunstverk for å forstå og forklare det, analyserer skuespilleren et kunstverk for å skape et nytt. Det endelige målet for arbeidet, samt skuespillerens bruk av fysiske og subjektive undersøkelser ligger dermed til grunn for et prinsipielt skille. Allikevel ser vi at analysearbeidet et langt stykke på vei er nokså likt, til tross for at det benyttes ulike begreper og analyseredskaper. Det er i arbeidet med den tekstlige analysen at det er aktuelt å snakke om en fruktbar syntese. I den dramatiske teksten fins det en rekke elementer som det kan lønne seg å undersøke med redskaper fra litterær analyse, og det tyder også på at en rekke skuespillertekniske analyseverktøyer kan føre til økt forståelse og rikere tolkninger. Allikevel benyttes disse i svært liten grad på tvers av vitenskapene. Årsaken ser ut til å være mangel på kunnskap om hverandres virke. Det er dermed behov for mer tverrvitenskapelig samarbeid på området. Fagfeltet dramaturgi er muligens et godt utgangspunkt for et slikt arbeid, og kanskje kan undervisningssituasjonen være aktuell som forsøksområde for eksperimenter med kryssende analyseverktøyer.