Et uakseptabelt våpen. En casestudie av norske humanitære organisasjoners innflytelse på den norske stat i forbindelse med Konvensjonen om klaseammunisjon.

Abstract

I november 2006 tok Norge initiativ til å starte en forhandlingsprosess for et internasjonalt forbud mot klasevåpen. Denne prosessen fikk navnet Oslo-prosessen og involverte sivilsamfunn, stater og internasjonale organisasjoner. Denne kvalitative single-casestudien fokuserer på den rollen norske humanitære organisasjoner spilte i tiden før og under Oslo-prosessen. Hovedgrunnlaget for datamaterialet baseres på litteraturstudier og semi-strukturerte intervjuer med nøkkelinformanter i norske humanitære organisasjoner, Utenriksdepartementet, NRK og Forsvarets forskningsinstitutt. Målet med avhandlingen er å finne omfanget av rollen de norske humanitære organisasjonene spilte, og hvilke forhold som lå til rette for at den kunne spilles. Basert på Keck og Sikkinks teori om saksfremmende nettverk og Sabatier og Jenkins-Smiths rammeverk for saksfremmende koalisjoner analyseres de norske humanitære organisasjonenes medvirkning i prosessen. Videre undersøkes det hvilke virkemidler som ble tatt i bruk av de humanitære organisasjonene for å påvirke norske myndigheter og folkeopinionen. Funn viser at nasjonale sivilsamfunns innsats kan spille en viktig rolle også på den internasjonale arena. Det har vist seg at norske humanitære organisasjoners påvirkningskraft i Oslo-prosessen var avhengig av forutsetninger slik som for eksempel troverdighet, tillit, ekspertise fra felt, bevisinnsamling, nettverk og våpenteknisk forståelse. Forholdet mellom enkelte norske humanitære organisasjoner og norske myndigheter under Oslo-prosessen ser ut til å ha båret preg av gjensidig tillit og samarbeid.