| dc.description.abstract | Statens Pensjonsfond Utland (SPU), populært kalt «oljefondet», er i dag verdens største statlige investeringsfond, og eier om lag en prosent av verdens samlede aksjebeholdning. I tillegg til å være ledende rent finansielt, er også fondet kjent som en aktiv bidragsyter innen samfunnsansvar og etikk. De etiske retningslinjene for fondet ble innført i 2004, og har vært i stadig utvikling gjennom de snart ti årene de har eksistert. Bildet av SPU som en etisk bidragsyter blir imidlertid jevnlig utfordret av oppslag i media, og uttalelser fra ulike organisasjoner og fageksperter om antatt spekulative investeringer. Denne studien omhandler utviklingen av den etiske og samfunnsansvarlige fondsforvaltningen (etikkforvaltningen) i SPU, basert på en organisasjonsteoretisk tilnærming. Analysen bygger på dokumentstudier av NOUer, stortingsmeldinger, årsrapporter, og annet skriftlig materiale som dokumenterer utviklingen av etikkforvaltningen, samt intervju av sentrale personer tilknyttet de tre forvaltningsorganisasjonene som utgjør SPU; Finansdepartementet, Norges Bank Investment Management (NBIM) og Etikkrådet. Ved hjelp av tre organisasjonsperspektiver; et instrumentelt-, et kulturelt-, og et myteperspektiv analyserer studien etikkforvaltningens utvikling med utgangspunkt i ulike teoretiske ståsteder. Disse perspektivene gir ulike forklaringer på hvilke drivkrefter som ligger bak innføring og endring av de etiske retningslinjene, operasjonalisering og iverksetting av disse, evne til politisk styring, og samarbeid mellom de ulike forvaltningsinstitusjonene. Studien finner at hensynet til omdømmet, både nasjonalt og internasjonalt, har dominert mye av utviklingen, og i de siste årene har spesielt internasjonale trender innen ansvarlig fondsforvaltning blitt premissleverandør for etikkforvaltningen. Dette har ført utviklingen i retning av økt fokus på å påvirke porteføljeselskaper, fremfor å holde seg unna uetisk virksomhet. For NBIM er imidlertid iverksettelsen av etikkarbeidet preget av en klar instrumentell tankegang, med fokus på få avgrensede områder, valgt ut på bakgrunn av avkastningshensyn og målbarhet. Dette gjør etikkarbeidet snevert, og setter spørsmålstegn ved hvor mye etikk det faktisk er i etikkforvaltningen. Denne instrumentelle handlingslogikken må også sees i sammenheng med NBIMs instrumentelt anlagte kultur. Koordinering av virkemidlene, og samarbeid mellom NBIM og Etikkrådet har hele tiden vært begrenset, noe som i stor grad kan forklares med kulturelle faktorer. | nor |