Abstract
Tittel: Grensegjerdet mot Mexico – Et amerikansk paradoks? Navn: Pia Blindheim Lund Veileder: Per Ole Johansen Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Vår 2014 I 2006 signerte President George W. Bush lovforslaget "Secure Fence Act of 2006". Loven autoriserte bruken av 1.2 milliarder dollar for å bygge en høyteknologisk mur langs grensen til Mexico, bestående av bevegelsessensorer, infrarøde kameraer, droner og vakttårn. Ambisjonen var å hermetisk lukke det geografiske grenseområdet. Etter flere år med en innvandringskontroll som i liten grad har hindret strømninger av immigrasjon, var formålet med loven å stanse ulovlig innvandring en gang for alle. Til tross for at muren representerer det tydeligste symbolet på økt grensekontroll mellom USA og Mexico i historisk sammenheng, har grensegjerdet virket mot sin formelle hensikt. Muren ble imidlertid bygget på et tidspunkt hvor internasjonal handelspolitikk sto sentralt i den politiske debatten. I den amerikanske innvandringsdebatten kolliderer kriminalpolitiske og innvandringspolitiske målsettinger med økonomiske hensyn, med det til følge at grensekontrollen tjener tilsynelatende uforenlige mål. Grensekontrollen har i liten grad hindret ulovlig innreise, og omtales av den grunn som et "innvandringspolitisk paradoks". Med teknologiske og økonomiske forhold lagt til rette er det nærliggende å stille spørsmålstegn ved hvorfor muren ikke har vært mer effektiv i arbeidet om å hindre illegal immigrasjon. Ved å ta for meg historiske dokumenter, ulike statsrapporter og fagrapporter, har to motstridende politiske krefter - to agendaer - vist seg å prege innvandringsdebatten: 1. Eskalering av grensekontroll som et resultat av en antagelse om at amerikanerne lever i en faretruende verden. 2. Nedbygging av grenser av hensyn til handel med Mexico, og USAs voksende posisjon i det globale handelsmarkedet. Disse kreftene kolliderer i praksis, og motsetningene i politikken har latt seg omtale som "et innvandtringspolitisk paradoks" (Hatton og Williamson 2006). Samtidig former motsetningene et bilde av immigrasjonsdebatten i USA som svært polarisert, med liberale handelsforskjepere på den ene siden og repressive Republikanere på den andre siden. For å fange opp nyansene i immigrasjonsdebatten ligger det et representativt utvalg statsrapporter til grunn. Rapportene illustrerer hvilke interesser og hensyn som er tilstede i debatten og hvordan meksikanske immigranter vurderes ut i fra disse. Internasjonal immigrasjon stiller staten ovenfor viktige valg som angår økonomisk velstand, kriminalitetsbekjempelse, sikkerhetsutfordringer, nasjonal identitet og selvforståelse. Meksikanske immigranter i USA presenteres som alt i fra en økonomisk ressurs, til et kriminalitetsproblem, en sikkerhetsutfordring, en forstyrrelse i det amerikanske samfunnets selvforståelse, og en trussel for politisk suverenitet. Spørsmålene meldte seg: Hvordan kan et konkret fenomen – meksikansk immigrasjon til USA – vurderes så ulikt av den amerikanske staten? For illegale immigranter uten arbeidstillatelse - de samme menneskene gjerdene har vært designet for å stenge ute – er også svært lønnsomme for USA. Oppgavens problemstilling ble formulert på følgende måte: Er grensegjerdet mellom USA og Mexico et innvandringspolitisk paradoks? Til tross for at ulike politiske instanser kjemper for definisjonsmakten over meksikanske immigranter, konstrueres immigrantene både som en risiko som det amerikanske samfunnet må beskyttes mot, og en ressurs for næringsliv og husholdninger. Med utgangspunkt i Ulrich Beck sin teori om risikosamfunnet (1992), diskuteres identitetskonstruksjonenes rolle og sosiale funksjon i innvandringsdebatten. For risiko er ikke ensbetydende med fare – det er også en mulighet. En mulighet for immigrasjonsmotstandere til å få igjennom sin politiske agenda og legitimere politiske strategier og handlingsplaner. Konstruksjonen av meksikanske immigranter som enten en risiko eller en ressurs fungerer som politiske virkemidler i en immigrasjonsdebatt preget av ulike politiske agendaer. Min forståelse av immigrasjonsdebatten bygger på en sosiologisk innsikt om bruk av roller og bilder for inntrykksstyring. Immigrasjonsdebatten blir en politisk scene der bilder av immigranter fremstilles som en del av en offentlig opptreden der en skal forme holdninger og meninger. Ønsket om videre utbygging av grensekontrollen og en mer restriktiv immigrasjonskontroll står sterkt i konservative miljøer. Ved å stemple meksikanske immigranter som en risiko og etablere et bilde av grenseområdet som ute av kontroll, utfordres myndighetenes rolle som sikkerhetsleverandører, og skaper forventninger om handling. Bildet av meksikanske immigranter som en risiko har også vært økonomisk lønnsomt for private aktører og bedrifter, og i etterkant av terrorangrepet 11. september 2001 har det vokst frem et privat sikkerhetsmarked i USA og Europa. I følge Beck lever vi i et risikosamfunn der verden er full av trusler fra alle kanter, og vi er avhengig av sikkerhet og ekspertkunnskap for sikre oss mot potensiell fare. Det amerikanske sikkerhetsdepartementet bevilget derfor penger til det private selskapet og flyprodusenten Boeing Company for å bygge det teknologiske gjerdet langs grenseområdet til Mexico, og i dag konkurrerer flere private selskaper om fortsettelsen av utbyggingen når den tid kommer. På den andre siden, fremmer den liberale politiske fløyen etableringen av flere internasjonale handelsavtaler, men også et legaliseringsprogram for uautoriserte immigranter. Dersom lovforslaget "Border Security, Economic Opportunity, and Immigration Modernization Act of 2013" får gjennomslag vil de, per i dag, 11 millioner irregulære immigrantene i USA motta amnesti i USA. Forslaget vil kunne gi politisk oppslutning blant et økende antall latinamerikanske interessegrupper, det offentlige næringslivet og jordbrukssektoren. De sosiale funksjonene viser seg derimot annerledes. For der en amnestireform vil sørge for vekst i andelen lovlige immigranter i USA, vil en restriktiv innvandringspolitikk sørge for at immigrasjonsstrømningene forblir av uautorisert karakter. Jeg vil derfor argumentere for at immigrasjonsdebatten i USA i større grad handler om hva slags immigranter som ønskes heller enn hvor mange immigranter som ønskes. Antagelsen leder til spørsmålet om grensekontrollens funksjon. Er muren kun et symbolpolitisk tiltak for å opprettholde statens suverenitet og troverdighet? Og om den er det, er grensekontrollen egentlig så mislykkes som den fremstilles?