En usynlig mur: En kvalitativ studie av fengselsbetjenters profesjonelle grenser

Abstract

Problemstillingen for denne avhandlingen er: Hvilke utfordringer står fengselsbetjenter overfor når de skal sette profesjonelle grenser, og hvordan løser de disse utfordringene? I Stortingsmeldings 37 "Straff som virker - mindre kriminalitet - tryggere samfunn" (2007-08, 4.7.10) knyttes atferdsforandring hos innsatte opp til fengselsbetjenters kompetanse - en fengselsbetjent skal blant annet være fast, rettferdig, empatisk, grensesettende og problemløsende. Det kan likevel være utfordrende å balansere slike forventninger i praksis. Hvor godt kjent skal for eksempel fengselsbetjenter bli med innsatte? Til hvilken grad bør fengselsbetjenter behandle innsatte likt eller individuelt? For å belyse problemstillingen har jeg anvendt kvalitativ metode. Totalt har jeg intervjuet ni fengselsbetjenter fra Ullersmo fengsel og Hedmark fengsel, avdeling Hamar. Begge fengslene har høyt sikkerhetsnivå med mannlige innsatte. Jeg har også observert fengselsbetjenter på fem ulike avdelinger ved disse to fengslene hvor jeg samhandlet med betjentene og iakttok deres arbeid. Den teoretiske tilnærmingen i avhandlingen baserer seg på Erving Goffmans teorier om inntrykkskontroll, med vekt på hans bok "Vårt rollespill til daglig" (1992). Goffmans begreper om "backstage" og "frontstage" viser at fengselsbetjenter kontrollerer sine inntrykk foran innsatte for å skape en ønsket definisjon av situasjonen. I denne sammenheng argumenterer jeg for at grensesetting er en sentral del av fengselsbetjenters arbeid. Fengselsbetjentenes syn på profesjonalitet baserer seg på at det er de selv som har ansvar for å skape "riktige" relasjoner til innsatte. Det er derfor betjentene som skal ta ansvar for relasjonen og være den grensesettende aktøren. Avhandlingen ser nærmere på en profesjonell grense som allerede har blitt beskrevet av Ugelvik (2011) - en fengselsbetjent må lære seg å være vennlig, men ikke en venn. I denne forbindelse utvikler fengselsbetjenter flere strategier for å balansere grensen. De er blant annet bevisste på hvor mye de forteller om seg selv og hvor mye de bør stole på den enkelte innsatt. Noen fengselsbetjenter gir uttrykk for at de setter opp "en usynlig mur" der de på forhånd har bestemt seg for hvilke spørsmål de vil svare på. Avhandlingen viser også at betjenter ofte fokuserer på innsattes oppførsel i fengselet, i motsetning til hans tidligere kriminelle handlinger. Fengselsbetjenter skal være vennlige mot innsatte og betjentene mener at det er uprofesjonelt å la seg påvirke av innsattes kriminelle fortid. Flere vil derfor unngå å lese detaljerte dommer. En annen profesjonell grense som er sentral for avhandlingen er at fengselsbetjenter skal anvende skjønn, men ikke risikere å bli manipulert av innsatte eller misbruke egen makt overfor dem. Men formelle krav og retningslinjer vil ofte være flertydige og for fengselsbetjentene gjelder det å ute profesjonalitet i den konkrete situasjonen. En strategi som kan benyttes her er at fengselsbetjentene snakker med hverandre om detaljer og blir enige om mer presise profesjonelle grenser. Avhandlingen tar i tillegg et kjønnsperspektiv på fengselsbetjentenes grensesetting. Fokuset blir her satt på møtet mellom kvinnelige betjenter og mannlige innsatte. For kvinnene handler det ofte om å være hyggelige, men samtidig grensesettende. Utfordringen ligger i det at innsatte kan mistolke signalene kvinnene avgir og da mener betjentene at det er viktig at kvinnene reagerer.