"Patruljehunden" En studie av hundeførerens politioperative skjønn i en kulturell kontekst

Abstract

SAMMENDRAG Av: Karin Henriksen Glasø Tittel: Patruljehunden En studie av hundeførerens politioperative skjønn i en kulturell kontekst Veileder: Liv Finstad Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, vår 2014. Politiets bruk av legalisert makt er et stadig tilbakevendende tema, både i media generelt og i forskjellige forskermiljøer spesielt. Samtidig som flere av politiets fysiske maktmidler har vært gjenstand for forskning, rangering og regulering utover politilovens § 6, som er den generelle regel om politiets maktbruk, lever patruljehunden et avskjermet liv uten særlig fokus fra andre enn de aller nærmeste. På den bakgrunnen reiser denne oppgaven spørsmålene: Hvilke faktorer har betydning for hundeførerens skjønnsutøvelse, og hvordan kan disse innvirke på balansen mellom legalitet og effektivitet? Hvordan har feltets kultur betydning for den utøvende praksis? Spørsmålene har blitt forsøkt besvart på bakgrunn av 12 intervjuer og 78 timer observasjon av hundeførere i politioperativ tjeneste, samt ett knippe juridiske dokumenter. Ved hjelp av Bourdieus teoretiske begreper felt, kapital og habitus har jeg forsøkt å gripe hundeførernes perspektiver og forståelser av forholdet mellom feltets kultur, dem selv og skjønnsvurderinger. I tillegg har jeg gjennom egen observasjon kunnet fortolke og mene noe om mulige faktorer og normer som er viktige for hundeførerskjønnet i den operative hverdagen. Oppgaven drøfter hvordan ulike faktorer knyttet til hund og førers personlighet, utdanning, erfaringer og forventninger kan påvirke hundeførerens skjønnsutøvelse. Oppgaven belyser hvordan de rettslige prinsippene for politiets maktbruk er sentrale for hvordan hundeføreren balanserer mellom legalitet og effektivitet. Det blir også drøftet hvordan hundeførerens rolle som spesialisert generalist både former og formes av kulturen de opererer gjennom, og hvordan erfaring, som synes å være hundeførerens viktigste kapital, blir overført i den praktiske samhandlingen internt blant hundeførerne. Bruk av patruljehund er ikke regulert i instruks eller lov, utover politiloven §6. Patruljehunden som maktmiddel er heller ikke plassert i politiets maktanvendelsespyramide, men er likevel, i juridisk teori, definert som det skarpeste maktmiddelet etter skytevåpen. Politiloven §6 er utformet generelt, og gir dermed et stort tolkningsrom. Hvordan hundeføreren opererer i balansegangen mellom effektivitet og legalitet i sin hverdag synes i betydelig grad å være overlatt til eget personlig skjønn, som eventuelt utvikles og befestes i samarbeid med kolleger. Dette kan gi store nasjonale variasjoner i skjønnsbruken, basert på forskjeller i lokal kultur, tilgjengelig kompetanse og nettverk for den enkelte hundefører. Det er bred enighet blant hundeførerne i mitt materiale, at å jobbe med patruljehund er kontekstuelt og at flere regler ikke nødvendigvis sikrer bedre praksis. De fremholder at detaljerte regler ikke nødvendigvis gir et godt skjønn og at de overordnede prinsippene kan forsvinne. Hundeførerne finner ikke skjønnet tyngende, men vektlegger at spillerommet som skjønnsutøvelsen gir dem legitimeres ved å ha god kunnskap om reglene, og at de selv må evne å plassere sin hund inn i dette skjønnsrommet. Et viktig funn synes å være hvordan hundeførerens lokale arbeidssted står ansvarlig for patruljehundens bruk på det skarpe taktiske feltet. Oppgaven drøfter ikke hvorvidt hunden skal brukes, eller eventuelt hvordan den skal brukes innenfor det taktiske området. Empirien viser imidlertid at patruljehunden blir brukt i skarpe oppdrag, men uten overordnede retningslinjer til å sikre nasjonal enhetlig utførelse. Ved at patruljehundens rolle oppleves som lite konkretisert vil hundeføreren selv måtte kommunisere sin kompetanse både horisontalt og vertikalt i politiorganisasjonen, slik at andres forventninger harmoniserer med hundeførerens oppfatning av hva som er godt skjønn.

By: Karin Henriksen Glasø Title: The Police Dog A Study of The Dog Handler´s Police Discretion in a Cultural Context Supervisor: Liv Finstad Submitted to: Department of Criminology of Law, The University of Oslo, May 2014 ABSTRACT The legalised use of force by the police is a recurrent topic for discussion, both in the media in general and in various research communities in particular. While several of the physical means of force used by the police have been subjected to research, ranking and regulation beyond section 6 of the Police Act, which is the general legal rule governing the use of force by the police, the police dog leads a sheltered life with little focus from others than those nearest to it. Against that background, this thesis raises the questions: Which factors are significant for the dog handler s exercise of discretion, and how may these affect the balance between legality and efficiency? What significance does the field culture have on practical performance? I have tried to answer these questions based on 12 interviews and 78 hours of observation of dog handlers in operational police service, in addition to a number of legal documents. Using Bourdieu s theoretical concepts of field, capital and habitus, I have attempted to grasp the dog handlers perspectives and perceptions of the relationship between the field culture, themselves and discretionary assessments. In addition, my own observation has enabled me to interpret and form an opinion about possible factors and norms that are important for the dog handler s everyday operational discretion. The thesis discusses how different factors linked to the dog and dog handler s personality, training, experiences and expectations, may affect the dog handler s exercise of discretion. The thesis shows how the legal principles for the use of force by the police are central to how the dog handler balances between legality and efficiency. It also discusses how the dog handler s role as a specialised generalist both shapes and is shaped by the culture in which he operates, and how experience, which appears to be the dog handler s most important capital, is transferred in the practical internal interaction between the dog handlers. The use of police dogs is not regulated by regulations or legislation, apart from section 6 of the Police Act. Nor is the police dog as an instrument of force included in the police use of force continuum, but it is nonetheless, in legal theory, defined as the second most lethal weapon after firearms. The wording of section 6 of the Police Act is general, thus providing much scope for interpretation. How the dog handler operates in the balancing act between efficiency and legality in everyday work largely appears to be a matter for his personal discretion, and is possibly developed and consolidated through collaboration with colleagues. This may lead to large national variations in how discretion is exercised, based on differences in local culture, available competence and networks for the individual dog handler. There is broad consensus among the dog handlers in my material that working with a police dog is contextual and that more rules do not necessarily ensure better practice. They maintain that detailed rules do not necessarily lead to good discretion, and that the overarching principles may be lost. The dog handlers do not find the discretion onerous but emphasise that the free reins provided by their exercise of discretion is legitimised by their having a thorough knowledge of the rules and that they must themselves be capable of placing their dog within the scope of this discretion. A major find seems to be how the dog handler s local place of work is responsible for the use of the police dog in the tactical field of armed operations. The thesis does not discuss whether the dog should be used or how, if it is used. However, empirical data show that the police dog is used in operations requiring armed force, but without overarching guidelines designed to ensure a national uniform performance. As the role of the police dog is perceived as being not very specifically defined, it is the dog handler who must personally communicate his competence both horizontally and vertically within the police organisation so that the expectations of others harmonise with the dog handler s perception of what constitutes good discretion.