Abstract
Tittel: Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når loven og virkeligheten møtes. Forfatter: Elisabeth Mork Fjeldvær. Veileder: Knut Papendorf. Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, våren 2014. Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Virkeområdet for reglene er avgrenset til å gjelde tvang og makt som ledd i den kommunale tjenesteytingen, og bare for utviklingshemmede. Som tvang regnes alle tiltak brukeren (den utviklingshemmede) motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang. Disse bestemmelsene ble vedtatt etter kritikk mot den utstrakte og uhjemlede tvangsbruken i institusjonsomsorgen under HVPU, Helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Fra 1991 overtok kommunene ansvaret for tjenesteyting, og de store institusjonene ble lagt ned til fordel for mindre og mer boliglignende enheter. På tross av dette fortsatte tvangsbruken, og etter flere runder fram og tilbake med lovutkast utover 1990-tallet trådte loven i kraft i 1999. Når lovgiver vedtar lover ligger det intensjoner bak. I hvilken grad lovgivningen fører til at intensjonene oppfylles er et klassisk rettssosiologisk spørsmål. For å svare på dette må man finne ut av hva intensjonene er, hvordan de kommer til uttrykk i lovgivningen og hvordan denne fungerer i praksis. Mine hovedspørsmål har derfor vært: Hvordan fungerer lovgivningen som regulerer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede i praksis, og i hvilken grad oppfylles dens intensjoner? – Hva er intensjonene? – Hvordan fungerer lovgivningen i praksis? – Oppfylles intensjonene? – Har lovgivning og praksis påvirket hverandre? – Hva gjenstår eventuelt for at intensjonene skal oppfylles? Disse spørsmålene forsøker jeg å besvare i denne oppgaven. Jeg har analysert meg fram til seks hovedintensjoner med lovverket, og bruker datamateriale fra rapporter og tidligere forskning for å si noe om lovens møte med virkeligheten. For videre å analysere dette bruker jeg Vilhelm Auberts skille mellom normer og verdier. Hans klassiske verk Rettens sosiale funksjon fra 1976 er hovedkilden. Lovens intensjoner eller formål tilsvarer verdiene, og disse kan være operasjonalisert til mer eller mindre tydelige atferdsnormer, altså forventninger til hvordan vi skal handle. Forventningene kan være klare og tydelige, eller mer diffuse. Jeg bruker dette til å analysere hva slags veiledning og forventning til handling som ligger i reglene om bruk av tvang overfor utviklingshemmede. Aubert skiller mellom normrasjonalitet og formålsrasjonalitet som metode for å fatte beslutninger. I analysen av tvangsbestemmelsene videreutvikler jeg hans beslutningsmodeller (dyade/triade) for å få med alle faktorene som er med når det besluttes å bruke tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Når mange aktører sammen skal komme fram til en løsning, kan det by på utfordringer. Aubert har i en artikkel fra 1982 ("Legal justice and mental health") analysert hvordan jussen og psykiatrien samarbeider. Ved beslutninger om tvangsbruk overfor utviklingshemmede er det juss og miljøterapi. En rettslig regulering av tvangsbruken etterlyses, men et ikke-rettslig og terapeutisk bidrag er også nødvendig for å komme fram til en hensiktsmessig løsning. I spørsmål som gjelder bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede må man forholde seg til lovverket, men samtidig kreves miljøfaglig kompetanse og faglig skjønn. For at regler skal følges må loven være kjent. Derfor tar jeg for meg norminnsiktens og lovkunnskapens betydning for normetterlevelsen, sterkt inspirert av Aubert, Eckhoff og Sveris klassiske undersøkelse av hushjelploven, En lov i søkelyset, fra 1952. Jeg bruker også deres modell av lovens og kollektivets påvirkning på den faktiske atferden. Videre analyserer jeg vekselvirkningen mellom loven og de faktiske forholdene når det gjelder disse tvangsbestemmelsene. Jeg tar for meg det tilhørende rundskrivet som rettskilde og oppsummerer status quo. Oppgaven foreslår tiltak som bør gjøres for at intensjonene skal oppfylles i større grad. For å komme videre med dette arbeidet mener jeg det trengs både ressurser og oppmerksomhet, og hele omsorgen for utviklingshemmede må ses under ett.