Solopiano: En studie av improvisasjon i jazzsolopiano med utgangspunkt i Eyolf Dale, Helge Lien og Bugge Wesseltofts solopianospill.

Abstract

Denne oppgaven er en todelt masteroppgave med en teoretisk og en praktisk oppgavedel. I den teoretiske oppgavedelen presenteres intervjuer gjort med tre toneangivende norske jazzpianister; Eyolf Dale, Helge Lien og Bugge Wesseltoft. Intervjuene dreier seg omkring improvisasjon og solopiano, og ønsker å svare på hvilke tanker de har om improvisasjon i og utenfor solopiano, og hvordan de forholder seg til det å spille solopiano kontra det å spille i band. Den praktiske oppgavedelen består av tre lydopptak hvor forfatteren av oppgaven selv spiller solopiano med funnene gjort i den teoretiske oppgavedelen som utgangspunkt for komposisjon, improvisasjon og fremførelse. Resultatene viser at oppgavens intervjuobjekter har flere sammenfallende syn på hva som gjør improvisasjon god. Alle trekker frem begreper som kan oppsummeres med begrepene musikalsk logikk og storytelling hentet fra Paul F. Berliners Thinking in jazz: The infinite art of improvisation (Berliner 1994). De er enige i at improvisasjon kjennetegnes ved enkelte hørbare kvaliteter komposisjon vanligvis ikke inkluderer, men er imidlertid ikke enige om hvor langt de to går over i hverandre; hvor spontan er det mulig å gjøre en komposisjon, og hvor gjennomkomponert kan en improvisasjon høres ut? Intervjuobjektene viser meget sammenfallende syn på hvordan kommunikasjon med publikum påvirker deres fremførelser, og på hvilke musikalske kvaliteter som kjennetegner god musikk.