Abstract
Taushetsplikten ansees for å være en grunnleggende forutsettning for advokatens virke. Taushetspliktens hovedforankring fremkommer av straffeloven § 144. Bestemmelsen setter imidlertid kun straff for den som bryter taushetsplikten. Advokatenes taushetsplikten er således ikke positivt forankret i norsk rett. På dette grunnlag kan det oppstå uklarheter rundt pliktens innhold, samt dens forhold til bestemmeler som setter begrensninger i taushetsplikten. Igjennom lovgivningen er det gitt anledning til å gjøre unntak fra taushetsplikten på flere områder. Denne avhandlingen omhandler kun straffeloven § 139 som unntak fra taushetsplikten. Bestemmelsen hjemler en plikt for borgerne til å avverge nærmere angitte, alvorlige, straffbare handlinger. Avhandlingen gir en bred oversikt over både taushetsplikten og avvergingspliktens innhold. Videre drøftes forholdet mellom bestemmelsene. Til slutt tar avhandlingen for seg etiske problemstillinger advokaten kan stå ovenfor, dersom opplysninge han mottar igjennom sitt virke rammes av både taushetsplikten og avvergingsplikten.