Abstract
Formål: Denne studien ble gjennomført som en del av et forskningsprosjekt som har som formål å videreutvikle kognitivatferdsterapi for angst og depresjon, med sikte på redusert sykefravær. Forskningsprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalt folkehelseinstitutt og Raskere tilbake ved Vinderen DPS. Denne hovedoppgaven evaluerer oppstartsfasen til den randomisert kontrollerte studien ved å undersøke gjennomførbarhet og de første estimatene av effekt av behandlingen som ble gitt. Det antas at å kombinere jobbfokus med kognitiv atferdsterapi vil, i forhold til vanlig kognitiv atferdsterapi, fremprovosere høyere grad av tilbakevending til arbeid hos sykemeldte pasienter med angst og depresjon. Dette fordi det kan se ut til at vanlig kognitiv terapi har begrenset effekt på gjenopptaking av arbeid etter sykefravær. Det antas videre at den vil være like virksom som vanlig kognitiv atferdsterapi for å redusere symptomer på angst og depresjon. Metode: Studien er en randomisert kontrollert studie der både pasienter (n=117) og terapeuter (N=37) ble tilfeldig fordelt i intervensjonsgruppe og kontrollgruppe. Pasientene i intervensjonsgruppen mottok behandling ved jobbfokusert kognitiv atferdsterapi (J-KAT), mens pasientene i kontrollgruppen fikk ordinær kognitiv atferdsterapeutisk (KAT) behandling. Data ble samlet inn av undertegnede før første introduksjonssamtale og etter siste behandlingstime ved bruk av Becks Depression Inventory-Second Edition (BDI-II), Becks Anxiety Inventory (BAI) og et selvutfyllingsskjema spesielt utarbeidet for studien, som innhentet data om pasientenes arbeidsstatus. Client Satisfaction Questionnaire (CSQ-8) ble innhentet ved behandlingens slutt. Terapeutundersøkelsen var basert på selvutfyllingsskjema til behandlerne. Resultater: Data fra deltakerflyt viste at 72,4 % av de totalt 305 pasientene som møtte til første samtale i pilotfasen, samtykket til deltakelse i studien. Blant de 117 avsluttede pasientforløpene ble 23 % ekskludert fra analysene som følge av frafall, manglende skjemapakker eller at de ikke tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Blant pasientene som var avsluttet var 36 fullt sykemeldt ved behandlingsstart. Resultatene fra terapeutundersøkelsen tydet på bruk av kognitive teknikker i begge grupper, samt varierende jobbfokus blant terapeutene i intervensjonsgruppen. Mål på brukertilfredshet viste høy global tilfredshet for både intervensjonsgruppen og kontrollgruppen (gjennomsnittlig CSQ-8 skåre på 27,1 for Kat, og 27,3 for J-KAT). Det ble ikke påvist signifikante forskjeller mellomgruppene, p > 0,05. Målinger av endring i arbeidsstatus viste ingen signifikante forskjeller mellom intervensjonsgruppen eller kontrollgruppen (p > 0,05). Resultatene fra måling ved BDI-II viste signifikante endringer fra før behandling til etter behandling for både J-KAT og KAT (p <0,05), effektstørrelser lik for J-KAT og for KAT indikerer stor klinisk gevinst for begge behandlingsgrupper. Måling av symptomlette på angst (BAI) viste også signifikante endringer i symptomskårer fra før til etter behandling, p < 0,05. Funnene indikerte endringer fra moderat til minimal depresjon, samt fra mild til minimal angst. Det ble ikke funnet signifikante forskjeller i symptomnedgang mellom intervensjons- og kontrollgruppen, p > 0,05. Konklusjon: Denne pilotundersøkelsen testet behandling ved jobbfokusert kognitiv atferdsterapi for pasienter henvist til behandling for angst og/eller depresjon, og som var sykemeldte eller i fare for å bli det. Jobbfokusert behandling var like virksom som ordinær kognitiv atferdsterapi for tilbakevending til arbeid og symptomlette for angst og depresjon. Undersøkelse av brukertilfredshet viste at behandlingsmetodene var like brukervennlige. Funnene peker også dit hen at den planlagte hovedstudien lar seg gjennomføre, med forbehold om utbedringer i form av økt antall pasienter samtykker til deltakelse, bedre skjemaflyt og økt behandlingsintegritet.