| dc.description.abstract | Bakgrunn: Denne studien utforsker utdrag fra den terapeutiske dialogen i en langvarig terapiprosess med godt utfall. Det tas utgangspunkt i affektbevissthetsmodellen (ABT), med sitt særlige fokus på affektintegrasjon. Affektintegrasjon antas av ulike teori- og psykoterapiretninger å være av sentral betydning for terapeutisk endring. Studien er blant de første som forsøker å undersøke terapiprosesser ved hjelp av ABTs hierarkiske system for affektrepresentasjon og intervensjonsfokus (ARIF). Hensikten med det aktuelle prosjektet er å undersøke hvordan et langvarig terapiforløp med godt utfall kan beskrives på mikroanalytisk nivå, det vil si fra tur til tur i den terapeutiske dialog. Nærmere bestemt undersøkes forekomst og utvikling av fokus- og representasjonsnivåer, affektkategorier og relasjonstema, samt interaksjonssekvenser. I tillegg undersøkes tema som synes relevante i endringsprosessen, med sikte på å utfylle beskrivelsene som gjøres mulig av ARIF og å undersøke eventuelle andre forhold av betydning i terapiforløpet. Pasientens spiseforstyrrelse fremstod etter forfatternes oppfatning sentral, og dens potensielle funksjoner utforskes kvalitativt. Metode: Studien kan betegnes som en eksplorerende kasusstudie. Datagrunnlaget er lydopptak av ett terapiforløp, hentet fra «Norsk multisenterprosjekt for studier av prosess og utfall i psykoterapi». Ni timer fra forløpet ble transkribert av oppgavens forfattere. Videre ble samtlige dialogturer kodet ut fra ABTs fokus- og representasjonsnivåer, affektkategorier og relasjonstema. For å beskrive forekomst og utvikling innenfor disse kategoriene er deskriptiv statistikk benyttet. Mikroanalytisk sekvensielt prosessdesign er benyttet for å undersøke interaksjonsmønstre. En variant av tematisk analyse anvendes for de kvalitative beskrivelsene. Resultater: Pasienten og terapeuten arbeidet på samtlige nivåer i fokus- og representasjonshierarkiet. Det fremkom en utvikling mot arbeid på høyere nivåer utover i forløpet, og pasientens affektkategorier ble etter hvert mer differensierte. En betydelig andel av relasjonstemaene omhandlet betydningsfulle relasjoner. Sekvensanalysene viste at både terapeuten og pasienten i de fleste tilfeller fulgte hverandre i fokus- og representasjonsnivå. De nevnte resultatene anses i tråd med forventningene, basert på ABT. Pasienten led av en spiseforstyrrelse, og et sentralt element i denne problematikken syntes å handle om begrenset kjennskap til egne affektopplevelser – med tilhørende vansker med affekthåndtering og selvavgrensning. De mer globale dimensjonene mestring og anerkjennelse syntes også sentrale. Konklusjon: Pasientens affektorganisering syntes relevant i hennes prosess mot bedring av spiseforstyrrelsen, beskrevet ved hjelp av ARIF og utdypet ved kvalitative analyser. Ved terapiavslutningen fremstod hun med økt evne til å representere affektopplevelser og til å avgrense seg på mer hensiktsmessige måter enn gjennom spiseforstyrrelsen. Studien antyder ARIF som et lovende system for detaljert beskrivelse av terapiprosesser, og kan anses som et innledende bidrag til vurdering av nytteverdien og utfordringer ved bruk av ARIF i forskningsøyemed. Videre studier med kodesystemet, eventuelt kombinert med andre metoder og verktøy, er nødvendig for å øke forståelsen av hvordan affektive integrasjonsprosesser forløper og hvilken rolle terapeuten spiller i pasientens endringsprosess. | nor |