Intervensjonsfokus og responsivitet ved terapistart: En mikroanalytisk studie av innledende timer av terapier med ulikt utfall

Abstract

Bakgrunn: Studien tar utgangspunkt i innledende timer av terapiforløp med ulikt utfall, som alle er basert på affektbevisthetsmodellen (ABT). ABTs hierarkiske kodesystem ARIF (affektrepresentasjon og intervensjonsfokus) gjør det mulig å beskrive pasienters evne til å representere affektopplevelser og terapeuters intervensjonsfokus på mikronivå i den terapeutiske dialogen. Denne studien søker å undersøke om det ved bruk av ARIF er mulig å identifisere forskjeller i hvordan pasientfaktorer kommer til uttrykk allerede i innledende timer av terapiforløp med ulikt utfall. Metode: Datagrunnlaget består av lydopptak fra åtte terapiforløp hentet fra Norsk Multisenterstudie av prosess og utfall i psykoterapi. Utvalget inneholder de to første ordinære terapitimene av disse forløpene som er utført av fire terapeuter. Hver terapeut i utvalget hadde ett forløp med godt utfall og ett forløp med dårlig utfall. Terapitimene ble transkribert og hver tur i dialogen ble kodet med bruk av ARIF. Ved hjelp av deskriptiv statistikk identifiserte forekomst av fokusnivåer, affektkategori og relasjonstema. Interaksjonsmønster mellom terapeut og pasient ble analysert ved bruk av lagsekvensanalyser. For å få en mer presis forståelse av hvorvidt ARIF kan identifisere forskjeller i de innledende timene inkluderer studien også kvalitative observasjoner. Resultater: ARIF avdekket små forskjeller mellom pasientgruppene med ulikt utfall. De kvalitative analysene identifiserte en forskjell i pasientenes evne til aktivt å drive samtalen videre. Pasienter med godt utfall utbroderer opplevelsene sine mer og styrer samtalen i sin egen retning. I forløp med dårlig utfall ser pasienten ut til å være mer avhengig av terapeuten for at samtalen drives videre. Konklusjon: Det er uklart om de små forskjellene vi ser med ARIF reflekterer faktiske forskjeller, eller om de kan tilskrives tilfeldigheter. Pasienter i forløp med godt utfall, enn om i liten grad, trekker oftere oppover i fokusnivåer, snakker mer om affekt i scene og mer om klare affekter og relasjonstema. Disse funnene er konsistente med de kvalitative observasjonene som viser at pasienter med godt utfall i større grad aktivt driver samtalen på eget initiativ. Funnene kan tenkes å handle om at pasientene har en ulik grad av motivasjon og evne til å nyttiggjøre seg av terapien. Mulige årsaker til at ARIF ikke fanger opp tydeligere forskjeller kan handle om at terapeutene er fokusert mot innhenting av anamnestiske opplysninger. Videre kan de kvalitative funnene indikere at forskjeller som kan være av betydning ikke kommer fram i den eksplisitte dialogen. En annen forklaring er at det ikke er mulig å si noe om utfall basert på de første timene av så lange terapiforløp.