La question des langues : arabisation et identité berbère dans le contexte national algérien

Abstract

(Résumé en norvégien) Den 5. juli 1962 fikk Algérie endelig sin selvstendighet etter å ha vært underlagt fransk kolonistyre i 132 år. Blant de mange utfordringene landet sto overfor som ny selvstendig nasjon, var spørsmålet om nasjonal identitet, og hvilken rolle de ulike språkene skulle ha i den nye grunnloven. Algeries språksituasjon har alltid vært svært sammensatt på grunn av landets historie og geografiske plassering, som har ført til en sammenblanding av flere språk og kulturer. Den opprinnelige befolkningen i Nord-Afrika, berberne, er i dag i mindretall som følge av den arabiske innvandringen på 600-tallet og den kulturelle påvirkningen som det arabiske språket og islam førte med seg. Som følge av den franske assimileringspolitikken i kolonitiden, ble fransk det eneste tillatte offisielle språk i Algerie, mens arabisk ble erklært "fremmedspråk". For å gjenopprette sin arabisk-muslimske identitet etter uavhengigheten, ble det fra 1962 erklært i grunnloven at Algerie er et arabisk og muslimsk land, og arabisk ble følgelig det eneste tillatte språket. Inspirert av arabisk nasjonalisme og ideen om enhet, satte myndighetene i gang en omfattende språkpolitikk som skulle sørge for at fremtidige generasjoner av algeriere ble arabisert. Denne politikken har vist seg å få svært uheldige konsekvenser, ettersom den ikke bare har ignorert Algeries flerspråklighet, men også aktivt bekjempet alle former for språklig og kulturell ulikhet. Den berbisktalende befolkningen, som har vært sett på som en trussel mot nasjonal enhet, har særlig blitt utsatt for statlig diskriminering og undertrykking. Dette har ført til store protestaksjoner blant berberne, spesielt i regionen Kabylie som tradisjonelt har stått i spissen i kampen for berbernes språklige og kulturelle rettigheter. Et annet problem knyttet til denne politikken, er at det arabiske språket som ble erklært offisielt er den klassiske varianten, som er svært ulik den arabiske dialekten som brukes til daglig. Dermed kan vi konkludere med at den algeriske språkpolitikken har vært feilslått, og at den eneste løsningen på språkspørsmålet er å akseptere algeriernes egne språk som en viktig del av Algeries identitet. Denne oppgaven tar for seg forholdet mellom språk og identitet i Algerie, sett i lys av nasjonsbyggingen og algerisk nasjonal identitet etter 1962, med fokus på situasjonen for den berbiske minoritetsbefolkningen.

(Résumé en anglais) On the 5th of July 1962, Algeria finally obtained its independence after having been governed by French colonial rule for 132 years. Among the many challenges facing the country in terms of being a new independent nation, was the question of national identity and as to what role the different national languages were to have in the new Algerian Constitution. The linguistic situation of Algérie has always been very complex due to the country's history and geographical placement, which has led to a mixture of several languages and cultures. The native population of Northern Africa, the Berbers, is currently in minority as a result of arab immigration in the 7th century and the cultural influence caused by arabic language and islam. Due to French assimilation politics during the colonial empire, the French language was considered the only language allowed in Algeria, whereas arabic was declared a "foreign language". In order to resusciate its Arab-Muslim identity after the independence, the consecutive Algerian Constitutions since 1962 have stated that Algeria is an Arabic and muslim country, and thus, Arabic has consequently been the only allowed language. Inspired by arabic nationalism and the idea of unity, the government has carried out a comprehensive language policy in order to make sure that future generations of Algerians were to be arabised. This policy has proven to have disastrous consequences, not only ignoring the plurilingualism of Algeria, but also by actively undermining and combating all forms of linguistic and cultural differences. The Berberophones, considered a threat against national unity, have in particular been exposed to governmental discrimination and repression. This has caused the uprising and protests among Berber groups, especially in the region of Kabylia which traditionally has led the way in the struggle for linguistic and cultural rights of the Berberophones. Another problem related to this language policy, is the fact that the variant of Arabic language declared official is the classical variant, which is extremely different from the Arabic dialect used in every day life. Thus, we may conclude that Algerian language policy has been unsuccessful, and that the only solution to the linguistic question is to simply accept the Algerians' own languages as an important part of the identity of Algeria. This thesis deals with the relation between language(s) and identity in Algeria, in the perspective of nation building and Algerian national identity from 1962 onwards, focusing on the situation for the Berberophone minority.