Epikrise med farmasøytnotat Fastlegers erfaringer med og nytte av farmasøytnotat ved utskrivning fra St. Olavs Hospital

Abstract

Sammendrag Farmasøyt inngår i det tverrfaglige teamet i fast-trackforløpet for hoftebruddspasienter ved St. Olavs Hospital for å ivareta riktig legemiddelbruk og bedre kommunikasjonen med neste omsorgsnivå. Ved utreise kommuniserer farmasøyten strukturert legemiddelinformasjon og terapianbefalinger til fastlege gjennom farmasøytnotat i epikrisen. Hensikt Hensikten med denne masteroppgaven var å undersøke fastlegers erfaringer med og nytte av farmasøytnotat i epikrise. Metode Det ble arrangert to fokusgruppeintervju med henholdsvis fire og seks deltakere i alderen 33-59 år, alle fastleger. Intervjuene ble tatt opp på diktafon, og transkribert og analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater Resultatene viser at deltakerne var positive til utskrivningsnotatet fra farmasøyt. De føler seg veldig trygge når de mottar strukturert legemiddelinformasjon, hvor alle endringer er begrunnet. De oppfatter terapianbefalingene som en god støtte til å gjøre egne vurderinger, samtidig som anbefalingene bidrar til læring. Noen av anbefalingene kan med fordel formuleres mer tydelig mener deltakerne. Farmasøytnotatet trekkes frem som en berikelse og et bidrag til bedre kommunikasjon og samhandling mellom omsorgsnivåene. Deltakerne mener pasienten må involveres før anbefalte endringer i behandlingen eventuelt kan iverksettes, og de mener sykehuset bør oppfordre pasienten om å bestille seg time. Noen anbefalinger, for eksempel nedtrapping og seponering av benzodiazepiner, nevner deltakerne som vanskelig å gjøre noe med. Resultatene viser at det er forskjell i deltakernes syn på egen rolle. Det er også forskjell i kunnskapsnivået mellom deltakerne og spesialistene når det gjelder behandling med bisfosfonater. Konklusjon Resultatene viser at det kan være en god løsning at farmasøyt kommuniserer strukturert legemiddelinformasjon og terapianbefalinger til fastlege gjennom epikrisen. Kompleksiteten i helsevesenet hindrer i mange tilfeller god kommunikasjon mellom omsorgsnivåene, og det er ulike momenter som bidrar til at ikke alle anbefalinger blir lest, vurdert og tatt til følge.